I atelieret i tårnet på toppen av huset på Engeløya forbereder Hugo Aasjord utstillinga han skal ha under Petter Dass-dagene. Dette blir hans første store utstilling på flere år. Hugo Aasjord, billedkunstner, maler, festivalkunstner, i sitt atelier i boligen på Engeløya.

I atelieret i tårnet på toppen av huset på Engeløya forbereder Hugo Aasjord utstillinga han skal ha under Petter Dass-dagene. Dette blir hans første store utstilling på flere år. Hugo Aasjord, billedkunstner, maler, festivalkunstner, i sitt atelier i boligen på Engeløya. Foto:

Havets kapital

For tre år siden ble billedkunstneren Hugo Aasjord brått en kjent figur gjennom kjempesuksessen «Havboka». Siden har han knapt stilt ut et bilde. På Petter Dass-dagene skjer det.
Leif Steinholt
Publisert
DEL
For tre år siden ble billedkunstneren Hugo Aasjord brått en kjent figur gjennom kjempesuksessen «Havboka». Siden har han knapt stilt ut et bilde. På Petter Dass-dagene skjer det.

JERNET. – Jeg skulle nok smidd mens jernet var varmt; hatt utstilling i Oslo eller noe sånt.

I den store stua i huset på Engeløya hang ei utstoppet havsule ned fra taket, evig frosset i flukten med vingene spent ut. Hugo Aasjord (63) hadde nettopp bydd på hjemmelagd suppe med brennesle, laupstikke og kjøttboller. Nå snakket han om et digert og dundrende PR-tog som føyk ut fra perrongen i 2015 en gang, men som han aldri hadde klart å hekte seg på, og som nå var langt avgårde.

– Du er mer kunstner enn forretningsmann?

– Absolutt. Jeg har aldri vært noe flink til sånt.


En havets mann. Hugo Aasjord ved småbåthavna på Engeløya. Bak til venstre ligger den berømte rib'en fra "Havboka".

En havets mann. Hugo Aasjord ved småbåthavna på Engeløya. Bak til venstre ligger den berømte rib'en fra "Havboka". Foto:

HAVBOKA. Høsten 2015 traff ei ny bok lesere og anmeldere med stor kraft. «Havboka» het den, med den finurlige undertittelen «eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Ikke lenge etter kunne forfatter Morten A. Strøksnes innkassere Brageprisen for årets beste sakprosabok, og deretter Kritikerprisen.

Siden har det bare rydd på, både nasjonalt og internasjonalt: «Havboka» har nå gått ut i nesten 60.000 eksemplarer i Norge, blitt solgt til forlag i 26 land, fått strålende mottakelse i en haug utenlandske medier, og blitt gjort til forestilling av Hålogaland Teater.

I tillegg til å være en velskrevet og flytende miks som blander historie, vitenskap, poesi og mytologi, har boka ei spesiell rammefortelling som gir den spenning og framdrift: To menn i en liten båt, besatt av tanken om å dra et digert monster opp av dypet under dem. Håkjerringa, som med sin lengde på opptil åtte meter er verdens største rovhai, lengre enn den fryktede hvithaien, bare slått av plankton- og småfiskspisende brugde og hvalhai.

De to mennene er forfatteren og hans gode venn kunstmaleren Hugo Aasjord.

I kjelleren i huset på Engeløya har Hugo Aasjord grafikkverksted med ei stor presse.

I kjelleren i huset på Engeløya har Hugo Aasjord grafikkverksted med ei stor presse. Foto:

LØYPING. – Det stemmer at jeg ofte snakket om å hale opp ei håkjerring før Morten kom på banen. Da jeg spurte om han hadde lyst til å være med og han svarte ja, måtte jeg bare gjennomføre det, sier Hugo Aasjord når vi treffer ham hjemme på Engeløya i Steigen kommune en torsdag i slutten av mai.

De offentlige kommunikasjonstilbudene hit inviterer ikke akkurat til jevnlige besøk; bussen er en sjelden gjest, og hurtigbåten fra Bodø går kun om ettermiddagen. Dermed gjenstår bilen – fra Bodø en kjøretur på rundt tre og en halv time.

Hugo Aasjord har bygd mye forskjellig. Utenfor huset på Engeløya har han et røykeri.

Hugo Aasjord har bygd mye forskjellig. Utenfor huset på Engeløya har han et røykeri. Foto:

På den andre sida: Huset til Aasjord og kona Mette Bolsøy (48) er lett gjenkjennelig etter at du har kjørt fra fastlandet og over den smale Engeløybrua, der det ligger oppå en høyde med et tårn aller øverst. Når du kommer nærmere, blir det enda mer karakteristisk. Hvor mange bor i hus med torvtak i dag?

Utenfor huset forteller ting og tang av ymse slag om en som tydeligvis har nok å holde på med. Ei overfylt arbeidsbu der et rødt skilt med noe skrevet på russisk henger på ytterveggen. En konstruksjon med kuppel som viser seg å være et røykeri. En stor og nybygd platting som ikke er helt ferdig. Fisk hengt til tørk utenfor inngangsdøra.

I ei lita skråning ned mot hagen på baksida ligger ei stor og nyfelt bjørk. Der stammen er kuttet står ei øks.

– Jeg løyper treet, opplyser Aasjord – som om ordet for å fjerne barken fra et bjørketre tilhører alles dagligtale.

– Det må gjøres i løpet av de nærmeste dagene, fastslår han.

– Venter du for lenge, sitter den for godt fast.


Huset på Engeløya har torv på taket og tørrfisk nært inngangsdøra.

Huset på Engeløya har torv på taket og tørrfisk nært inngangsdøra. Foto:

ET UVANLIG VALG. Ideen om å dra ei håkjerring opp fra dypet har opphav i Hugo Aasjords egen familie, som har lange tradisjoner innenfor fiske, hvalfangst og fiskeindustri. Bestefaren var med på håkjerringfiske i ei tid da leveren var ettertraktet vare. Sjøl er han oppvokst i Hellnessund, et fiskevær et lite stykke sør for Engeløya der faren var kontorsjef i firmaet Aasjord og sønner.

I 1973 gjorde den unge Hugo et uvanlig valg for en gutt fra et fiskevær langt mot nord: 17 år gammel reiste han til den tyske byen Münster og ble tatt opp som kunststudent ved Fachhochschule für design, som den yngste noensinne.

– I en fiskerlandsby som Hellnessund var det ingen som tenkte på å bli maler, og det manglet jo ikke på kommentarene, forteller han:

– Du som er maler, kan du ikke male huset vårt?

Foreldrene kom også med klare oppfordringer om å finne seg et ordentlig og inntektsbringende arbeid. Samtidig var det slett ikke uvanlig at lokal ungdom reiste tidlig hjemmefra.

– Enten dro de på havet for å fiske, eller så dro de til sjøs. Men det var ganske tøft å komme til Tyskland. Jeg kunne ikke språket eller noe. Ombord i en båt er du jo en del av et samfunn. Her var jeg helt aleine.

I grafikkverkstedet henger to kranier, samlegods for Hugo Aasjord.

I grafikkverkstedet henger to kranier, samlegods for Hugo Aasjord. Foto:

I voksen alder har Aasjord funnet ut at i alle fall noen dråper av kunstneren sitter i blodet. En oldefar var søskenbarn til Gunnar Berg, den kanskje mest framtredende av de som seinere ble kjent som Lofotmalerne, født i Svolvær i 1863. En annen oldefar var søskenbarn til Adelsteen Normann, nok en kjent kunstmaler fra nord, som levde mesteparten av livet sitt i Tyskland.

– Jeg har alltid vært interessert i tegning. Jeg tegnet masse fra jeg var bitteliten, sier han.

– Og nå er valget ditt godtatt?

Latter.

– Der vet jeg ikke hva jeg skal si. Kanskje er det ikke godtatt ennå?

Tenkepause.

– Men mora mi tok vare på alle avisutklippene om ting jeg hadde gjort.

– Så hun var egentlig stolt?

– Ja. Men hun sa det ikke til meg.

Ei utstoppet havsule henger ned fra taket i huset på Engeløya. Den ble funnet i fjæra mens den fortsatt så vidt var i live på en familietur sammen med ungene for mange år siden. Hugo Aasjord tar seg en liten pause sammen med Radna.

Ei utstoppet havsule henger ned fra taket i huset på Engeløya. Den ble funnet i fjæra mens den fortsatt så vidt var i live på en familietur sammen med ungene for mange år siden. Hugo Aasjord tar seg en liten pause sammen med Radna. Foto:


TILBAKE TIL STEIGEN. Ferdig i Münster havnet Hugo Aasjord i Tromsø, der han dreiv et grafikkverksted og spilte bass i det progressive rockebandet Nytt Blod. Men allerede i 1983 var han i Steigen igjen.

– Jeg hadde hele tida en tanke om at jeg skulle tilbake hit, forteller han.

På denne tida skulle kommunen selge den gamle skolen på Engeløya. Sammen med broren kjørte Aasjord dit for å ta den i øyesyn. Da så han for seg alt: Hvor verkstedet skulle være, hvordan gymsalen kunne bli til et fantastisk galleri. Ikke lenge etter flyttet han inn sammen med sin daværende kjæreste og jenta de hadde fått. I begynnelsen var det knagre tider.

– Jeg kan huske at jeg gikk langs vegen og plukket ting vi kunne fyre med. Huset var jo stort og iskaldt, sier han.

I 1994 ble det gamle skolebygget – verksted og galleri inkludert – ødelagt av brann. Da hadde Aasjord blitt et etablert navn på kunstscenen, med mange utstillinger og offentlige utsmykningsoppdrag bak seg. Jobben som formgivningslærer ved den lokale videregående skolen bidro også til kroner i kassa.

I 2007 stilte han ut det som antakelig ga mest medieoppmerksomhet før «Havboka» kom; et inntørket og mumifisert kattelik som han hadde funnet inne i en låvevegg. For det høstet han negative kommentarer hos Dyrebeskyttelsen.

Hugo Aasjord liker ikke å bli fotografert. – En fotograf sa en gang til meg at jeg var den verste han noensinne hadde tatt bilder av, forteller han – her i stua hjemme på Engeløya sammen med kona Mette Bolsøy og lakeland-terrieren Radna. Husholdninga består av enda en hund, Skrubbi.

Hugo Aasjord liker ikke å bli fotografert. – En fotograf sa en gang til meg at jeg var den verste han noensinne hadde tatt bilder av, forteller han – her i stua hjemme på Engeløya sammen med kona Mette Bolsøy og lakeland-terrieren Radna. Husholdninga består av enda en hund, Skrubbi. Foto:


SKROVA. Huset som Hugo Aasjord bor i nå, er bygd litt høyere opp i bakken over der skolen sto. I tårnet har han et arbeidsrom med atelier, i kjelleren grafikkverksted og galleri. Den siste tida har det ikke vært så mye aktivitet i galleriet. I fjor var det kun fire åpningsdager der. I år blir det ingen.

Den labre galleri- og utstillingsaktiviteten henger sammen med stor aktivitet på et annet hold: Arbeidet med å utvikle det gamle Aasjordbruket på øya Skrova i Lofoten til en kunst- og kulturarena med plass til mange slags aktiviteter.

Bruket var i flere generasjoner i Aasjord-familiens eie, men i 1986 var det slutt på fiskeriaktivitetene. Siden satte forfallet inn. Helt til 2009, da Hugo Aasjord og Mette Bolsøy kjøpte det opp og overtok. De siste åra har de brukt mye tid og masse penger på et omfattende restaureringsarbeid, og med Bolsøy – som ellers jobber som lærer – i stillinga som daglig leder. Til nå har de gjennomført noen enkeltstående arrangementer her. Planen er å åpne for fullt til neste år.

I stua på Engeløya prøver paret å huske tilbake til når han sist hadde ei stor separatutstilling, og kommer fram til at det må ha vært i Bodø kunstforening i 2010.

– Før hadde jeg gjerne ei eller to separatutstillinger hver sommer. Etter at vi begynte på Skrova, har vi gjort akkurat det vi har hatt tid til. Det er så mye styr med utstillinger; pakking, transport, ordne forsikring. Skal du først stille ut, må det gjøres ordentlig, sier han.

– Hvor har du lagret katta? Hvis det ikke er en uærbødig måte å omtale et kunstverk på?

– Jeg har den i huset der vi tidligere hadde stall, du skal få se. Men verk, ja. Det er det de lærer å si på Kunsthøgskolen. Verker. Jeg har aldri brukt det ordet.

– Hva sier du?

– Bilder. Bildene mine.

Da det var bestemt at Hugo Aasjord skulle være festivalkunstner under Petter Dass-dagene 2018, begynte han å male på et bilde inspirert av jektefart. Nå står det parkert i et hjørne i galleriet i boligen på Engeløya.

Da det var bestemt at Hugo Aasjord skulle være festivalkunstner under Petter Dass-dagene 2018, begynte han å male på et bilde inspirert av jektefart. Nå står det parkert i et hjørne i galleriet i boligen på Engeløya. Foto:


PETTER DASS. I fjor sommer ble Hugo Aasjord kontaktet av Petter Dass-museets daglige leder Irena Jovic med spørsmål om han kunne tenke seg å være festivalkunstner under neste års Petter Dass-dager. Etter å ha sjekket hvem som har vært festivalkunstnere tidligere, svarte han ja.

– Hva slags forhold har du til Petter Dass?

– Jeg synes han har vanvittig fine beskrivelser av fugler, dyr og fisk; ting som jeg kjenner meg igjen i. Men jeg har aldri hatt spesiell sans for presteskapet i det store og hele. Og jeg leste den boka om ham som kom ut for noen år siden.

– Kåre Hansens biografi, som setter søkelys på maktmennesket Petter Dass?

– Ja. Den syntes jeg var god. Det er ikke bra å tilrane seg gods fra andre. Det er ikke noe sympatisk trekk. Men det er jo noen som blir fornærmet når man tar opp slike ting.

Forespørselen førte til at Aasjord begynte å male på et bilde med båter som ennå ikke er ferdig. Nå står det parkert – i alle fall midlertidig – på gulvet i et hjørne av galleriet i huset på Engeløya.

– Da jeg begynte å tenke på Petter Dass, tenkte jeg på jektefart, og så begynte jeg å male. Men det blir for naturalistisk sammen med de andre bildene mine. Det bryter sånn, og det vil jeg ikke. Og du ser den båten der? sier han, og peker på en av dem.

– Den er ikke riktig plassert i forhold til de andre. Den må løftes opp.

Bildet i bakgrunnen henger vanligvis i Hugo Aasjords galleri i huset på Engeløya. Nå pryder det også plakat og brosjyrer for Petter Dass-dagene 2018.

Bildet i bakgrunnen henger vanligvis i Hugo Aasjords galleri i huset på Engeløya. Nå pryder det også plakat og brosjyrer for Petter Dass-dagene 2018. Foto:


ATELIER MED VERANDA. Som billedkunstner arbeider Hugo Aasjord innenfor flere teknikker – maleri, grafikk, skulptur. I atelieret i tårnet kan han gå ut på verandaen og jobbe når været tillater det.

– Det er fint å stå ute når det er fint vær. Avskjermet. Jeg maler aldri når det er folk i rommet. Aldri! Det klarer jeg ikke.

Opprinnelig var dette et fellesrom som hele familien brukte.

– Men ubevisst gjorde jeg det mer og mer utrivelig her, slik at det til slutt var mitt, sier han, med et lite glis.

I den ene enden av rommet står det en sofa med utsikt mot en TV-skjerm. I den andre enden, litt inneklemt ved et piano der ørsmå malingsflekker har gitt den svarte lakken en ekstra finish, er to store malerier plassert foran et bord fylt med pensler og tuber med maling. På en vegg henger enda et stort maleri.

– Jeg bruker mye tid på et bilde. Tar det fram, setter det bort, drar til Skrova en tur og lar det hvile i hodet før jeg tar det fram igjen. De to der tenker jeg å ha med meg til Alstahaug, sier han og peker.

– Det der vet jeg ikke helt. Jeg er usikker på om jeg er ferdig med det.

På golvet ligger to kranier – hodeskallen til ei nise og til det han tror er en grindhval.

– Jeg fant dem i fjæra. Jeg er en evig samler av sånne ting.

Kraniet til ei nise og det som Hugo Aasjord tror er en grindhval ligger på det malingsflekkete golvet i atelieret.

Kraniet til ei nise og det som Hugo Aasjord tror er en grindhval ligger på det malingsflekkete golvet i atelieret. Foto:


FRA HAVET. Kranieformene kan gjenkjennes i maleriene, som er mer abstrakte enn figurative. Det samme gjelder konturene av ei håkjerring, og noe som minner om en propell, eller kanskje vingene til frukten fra et lønnetre.

Former fra ting han har rundt seg og blir inspirert av kan gjenfinnes i bilder Hugo Aasjord arbeider med.

Former fra ting han har rundt seg og blir inspirert av kan gjenfinnes i bilder Hugo Aasjord arbeider med. Foto:

Hugo Aasjord smyger seg inn mellom maleriene og pianoet og henter fram et bilde som står lent inn mot veggen, et fotografi denne gangen. Et stort antall møll som har blitt sugd inn i ei vifte og klemt mot ei rist slik at vingene har skapt et tett og tydelig mønster.

Hugo Aasjord i sitt atelier.

Hugo Aasjord i sitt atelier. Foto:

– Jeg har alltid vært fascinert av funksjonelle ting som ikke er funksjonelle lenger. En båt som har blitt til et vrak som ikke flyter, en propell som har vært ei drivkraft. Sånn er det med de møllene. De har strandet. Og de hadde en voldsom bevegelse før de gjorde det, sier han.

Noen farger går igjen i maleriene; sjatteringer av brunt og blått – jord og hav.

– Hvor mye av det du maler kommer fra havet?

– Jeg tror aldri at jeg kunne ha malt sånne bilder hvis jeg hadde bodd på innlandet. Jeg kunne egentlig aldri tenkt meg å bo på innlandet. Egentlig burde jeg bodd på yttersida av Engeløya. På denne sida er det mer et bondesamfunn. Det har jeg egentlig aldri funnet meg helt til rette med.

– Så du bor egentlig på feil side av øya?

– Ja, litt.

Hugo Aasjord flytter på et bilde i aterlieret. - Dette vet jeg ikke om jeg skal ta med meg til Alstahaug. Jeg er ikke sikker på om det er ferdig, sier han.

Hugo Aasjord flytter på et bilde i aterlieret. - Dette vet jeg ikke om jeg skal ta med meg til Alstahaug. Jeg er ikke sikker på om det er ferdig, sier han. Foto:


KANONENE PÅ ENGELØYA. Hugo Aasjord tar ofte den lille kjøreturen til den andre sida av Engeløya. Her ligger restene etter Batterie Dietl, ei festning utstyrt med tre enorme kanoner bygd av tyskerne i 1942 for å kontrollere innseilinga til Vestfjorden og dermed den viktige malmtransporten fra Narvik. Under krigen var dette ei av de største kystfestningene i Europa – et eget samfunn der mellom fem og sju tusen tyske soldater og spesialarbeidere var stasjonert. Bygginga ble utført av to tusen sovjetiske krigsfanger og tre tusen tvangsarbeidere fra andre okkuperte land.

Mens vi kjører mot yttersida forteller Aasjord ivrig om Engeløyas varierte topografi, om den svært nordlige hasselskogen som befinner seg her, om de gamle vikinggravene, eller om noe helt annet. Tidligere på dagen, mens vi har sett oss rundt i galleriet, har han plutselig kommet bort med ei lita stikksag med blad som går i sirkel.

– Har du sett ei sånn før? har han spurt entusiastisk.

– Den er suveren hvis du for eksempel skal sage ut hull til ei dørlås.

Hugo Aasjord er fornøyd med denne stikksaga. - Den er suveren til å sage ut hull til dørlåser, mener han.

Hugo Aasjord er fornøyd med denne stikksaga. - Den er suveren til å sage ut hull til dørlåser, mener han. Foto:

Nå er temaet jakt og jaktturer på fjelltopper i nærheten som han har vært på; tiuren som brått fløy opp og rypene som pleier å fly fram og tilbake mellom to topper, han like å jakte.

– Det passer ikke helt med kunstnermyten om seine kvelder med masse rødvin?

– Det har nok vært en del av det også, ja. Men jeg må ut. Jeg klarer ikke å være inne.

Motiver fra Batterie Dietl har også funnet veg til Hugo Aasjords malerier, og i ei av de store, sirkelformede kanonstillingene har han hatt utstilling.

Fra batteriet er det åpen utsikt tvers over Vestfjorden, der Lofotveggen danner en lang og takkete tanngard langs hele synsranda. Rett over på den andre sida skiller ei mørk hvelving seg ut fra de disblå fjellene i bakgrunnen, som om en kjempemessig hval skulle ha steget opp fra havet. Det er Skrova. I bra vær bruker Hugo Aasjord bare 45 minutter på å komme seg dit over fjorden med båten sin.

Under krigen lå ei av de største kystfestningene i Europa på yttersida av Engeløya - Batterie Dietl. Hugo Aasjord har hatt utstilling i fundamentet til en av de tre enorme kanonene som sto her.

Under krigen lå ei av de største kystfestningene i Europa på yttersida av Engeløya - Batterie Dietl. Hugo Aasjord har hatt utstilling i fundamentet til en av de tre enorme kanonene som sto her. Foto:


DEN VIRKELIGE HUGO? Aasjordbruket på Skrova er også en svært viktig plass i «Havboka». Det er herfra de to kompisene legger ut på fisketur etter håkjerring i Aasjords gummibåt – en flatbunnet RIB av merket Bombard med en 115 hestekrefters Suzuki påhengsmotor hengende bakpå.

– Det har forundret meg. Hvorfor ble den en sånn suksess? sier han mens vi funderer over det som har skjedd etter å ha spist brenneslesuppe tidligere på dagen.

– Ja, hvorfor det?

– Jeg tror det handler om en urban fascinasjon for noe vi som bor her tar som helt vanlig. For ti år siden var det veldig trendy å være urban. Nå har det gått tilbake. Du ser det gjennom det som vises på TV – survival-serier, livet i Alaska, folk som lever ute i ødemarka. Det er en lengsel etter det opprinnelige som er i tida nå.

– Også miljøperspektivet, skyter Mette Bolsøy inn fra kjøkkenet.

– Ja, miljøperspektivet, gjentar han.

Som håkjerring-agn bruker de blant annet det råtne kadaveret etter en skotsk høylandsokse som har blitt slaktet på Engeløya. I dag henger hodeskallen på en vegg på kaia på Skrova. Boksuksessen har ført til at mange journalister har kommet dit på besøk, både norske og utenlandske, og mer oppmerksomhet generelt.

– En gang sa jeg til en som var innom at hodeskallen som henger der, den kommer fra oksen som ble brukt som agn. Han var synlig imponert, ler Bolsøy, og fortsetter:

– Og der er Hugo, sa jeg, og pekte på Hugo som holdt på med noe borte på kaia.

Reaksjonen kom momentant.

– Hva? Den virkelige Hugo fra boka?!

På den andre sida av Vestfjorden skiller ei mørk hvelving seg ut fra Lofotveggen i bakgrunnen. Det er Skrova.

På den andre sida av Vestfjorden skiller ei mørk hvelving seg ut fra Lofotveggen i bakgrunnen. Det er Skrova. Foto:


PÅ UTSTILLING. Hugo Aasjord er sikker på at han og Morten A. Strøksnes hadde håkjerring på kroken, men de klarte aldri å få den opp. Siden har han ikke prøvd seg på haifiske. Men han har ikke gitt opp tanken.

– Men den bør ikke være for stor. Jeg kunne tenkt meg ei på rundt tre meter, så kunne jeg tørket den eller kanskje tatt ei gipsavstøpning, sier han.

Samtidig har det kanskje vært nok snakk om håkjerringer for ei stund. Aasjord forteller at han etter hvert har begynt å bli lei av å reise rundt på boklanseringer eller stille opp i nok en reportasje, som en slags mytisk kultfigur på utstilling.

– Det har vært mye sånn «Morten sitter foran i båten og kommer med filosofiske betraktninger om havet, mens jeg sitter bak og drar i ei handline», he he.

Men ikke på Alstahaug fra siste del av juni. Nå er det Hugo Aasjords tur til å stille ut.

På Petter Dass-dagene er det Hugo Aasjords tur til å stille ut.

På Petter Dass-dagene er det Hugo Aasjords tur til å stille ut. Foto:

FAKTA:

Hugo Aasjord

* Billedkunstner født 27. mars 1955 i Gravdal i Lofoten.

* Vokste opp i Hellnessund i Steigen.

* Studerte ved Fachhochschule für Design i Münster i Tyskland fra 1973 til 1977.

* Debuterte på galleri Destille i Tyskland i 1975.

* Spilte bass i det Tromsø-baserte bandet Nytt Blod fra slutten av 70- til begynnelsen av 80-tallet.

* Har deltatt på ei rekke separat- og kollektive utstillinger, og gjennomført ei rekke utsmykkingsoppdrag på offentlige bygg – blant annet kulturhuset Stormen i Bodø. Er innkjøpt av blant andre Norsk kulturråd, Nordnorsk Kunstmuseum, Troms fylkeskommune og Riksgalleriet.

* Bor på Engeløya i Steigen, der han har sitt Galleri Solhaug. Er sammen med kona Mette Bolsøy i gang med å utvikle et nytt senter på Aasjordbruket på Skrova i Lofoten, der han også planlegger galleri.

* Har fire barn.

(Reportasjen ble først publisert i Petter Dass-avisa, Helgelands Blads temaavis til Petter Dass-dagene 2018)

Foto:

Artikkeltags