Jeg har tenkt på mange den siste tida. På de kjente og ukjente som er i Ukraina, og de som har sine nærmeste der.
Jeg har tenkt på besteforeldrene mine. Jeg hadde mistet tre av dem før jeg startet på skolen. Men selv om jeg var så liten, så er det noen minner jeg husker godt. Bestemor hadde alltid noen sekker oppå skapene, og jeg var litt nysgjerrig på hva som var oppi dem.
– Det er tørket brød, sa hun.
– Hvorfor så mye? spurte jeg.
– I tilfelle det blir krig.
Jeg skjønte ikke der og da, forstod ikke hvorfor hun skulle ha det. Tanken på krig var fjern, men den er så nært nå. Nå forstår jeg det. Hennes generasjon var krigsbarna som overlevde sult, kalde vintre, tap av nære og hjemlengsel.
Bestemor har fortalt litt om hvordan de ikke hadde mat og måtte spise det de fant. Og jeg forestiller meg at etter nesten 80 år skjer dette nå igjen, i samme land, i samme by.
Jeg tenker mye på barna som opplever krigen og hvordan den kommer til å påvirke dem. De er jo framtida. Vi skal beskytte og ta vare på dem.
Tenker på de
som har reist alene.
Tenker på de
som har mistet foreldre.
De som står uten hjem.
Og de som aldri får sove igjen.
Krigen er alltid uønsket. Det er sivile som lider. Krigen bringer ødeleggelse med seg. Det som har blitt bygget står i ruiner; folk og steder er bare minner.
Det er følelser av tap, redsel, ensomhet, håpløshet, sinne, usikkerhet på framtida, tristhet.
Over å kunne samles som et folk for å stå imot, å ha viljen til å bevare sitt land, komme tilbake og å bygge det opp igjen, og hjelpe hverandre i de forferdelige situasjoner.
Det ukrainske folket har et ønske om at landet skal være fritt og ha sin kultur, språk og historie. Ja, vi har mye felles, men vi ønsker annerledes. Å bli fri fra makt og kontroll og stå selvstendig på sine egne bein. Det kjemper Ukraina for nå!
Kjemper for sine barn, for sine hjem, for jorda som er så god og frodig!
Kjemper for å komme tilbake og bygge den opp igjen.
Kjemper for friheten!
Olena Poltoratska