– Jeg aner ikke når vi kan reise tilbake, sier Olga Perepelytsia. Nå skal tobarnsmora få livet til å gå videre på Dønna, med den store uvissheten hengende over seg.
LIVREDDENDE LÆRDOM. – Hvordan fortelle et fem år gammelt barn at en rakett kan drepe deg?
I et rødmalt hus på Bjørnsøya på Dønna kan vårsola som flommer inn gjennom vinduene fra en høy og lyseblå himmel bringe tankene til fine tider som skal komme.
Oppe på loftet ser Bogdana (5) og Makar (7) på barnefilmer på Youtube. I kjøkkenkroken forteller mamma Olga Perepelytsia (38) om en grunnleggende lærdom ungene ble innprentet med dagene før de flyktet:
– Aldri gå foran vinduet, og sørg for at det er minst to vegger mellom deg og vinduene i rommet der du oppholder deg! Mange har sagt at dette berget livet deres.
ÉN LANG DAG. I morgentimene 24. februar gikk Russland til et stort og tungt militært angrep på Ukraina. Krigen har utløst den største flyktningekrisa i Europa siden andre verdenskrig. Tirsdag konstaterte FNs høykommissær for flyktninger at antallet som har flyktet til andre land har passert fire millioner.
I forrige uke gikk tre av dem i land på Dønna. Skjønt, akkurat hvor mange dager som har gått, har Olga Perepelytsia ikke helt kontroll på sånn på sparket denne solrike torsdagsmorgenen.
– Vi kom for fem dager siden, men det virker som én lang dag, forteller hun.
Så stopper hun opp, tenker seg om, og ler.
– Nei vent, vi kom hit tirsdag i forrige uke!
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
(Trykk på et bilde og sveip for å få dem større. Alle foto: Leif Steinholt)
VÅKNET AV EKSPLOSJONER. Olga, Bogdana og Makar er blant de første flyktningene fra Ukraina som har kommet til Dønna. Og flere skal det bli, etter at et enstemmig kommunestyre tirsdag sa ja til ei anmodning fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om å bosette femti flyktninger i kommunen i år.
Alle disse vil ha sin egen, unike historie. Olgas starter 24. februar, da angrepet begynte.
– Jeg våknet av eksplosjoner, forteller hun,
– Så så jeg at folk slo på lysene i boligene sine, og at mange begynte å reise bort i biler som dro avgårde.
«JEG VÅKNET AV EKSPLOSJONER.»
Olga Perepelytsia
BOMBEROM I KORRIDOREN. Sammen med ektemannen Maxym Perepelytsia (39) og de to barna, bodde Olga i ei leilighet i sjette etasje i ei ni etasjers boligblokk i Brovary, en forstad nordøst for hovedstaden Kyiv med om lag hundre tusen innbyggere. De første dagene etter angrepet, bestemte de seg for å bli. Og forholdt seg til den nevnte regelen om to vegger mellom seg og vinduene, i tillegg til at vinduene var dekket av madrasser.
– Det er et råd som har blitt sendt ut. Det berger deg ikke fra en rakett, men det berger deg kanskje fra ei bombe, sier hun om vegg-regelen.
Dette betydde at familien måtte ha korridoren i leiligheta som sitt primære oppholdsrom.
– Slik bodde vi til 5. mars. En gang var vi ute i ti minutter for å kjøpe mat, så var det tilbake til korridoren. Mannen min kom bare tilbake om kvelden, sier Olga.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
FLUKTEN. Brovary er blant stedene rundt Kyiv som de russiske styrkene har prøvd å innta. Olga forteller at de kom seg fram til bygrensa før de ble slått tilbake.
5. mars forlot familien en by som de syntes det hadde blitt for farlig å være i. Ferden gikk først i bil til Tsjernivtsi, en by vest i Ukraina ikke langt fra grensa til Romania, og med Maxym som sjåfør.
– Vi bodde i nærheten av en militærbase, og det føltes ikke trygt, sier Olga.
Etter et par dager krysset Olga og barna grensa til Romania, mens Maxym ble igjen.
– Da hadde jeg allerede bestemt meg for å reise til Norge, sier hun.
Olga forteller at hun fikk hjelp til den videre reisen av en religiøs organisasjon, blant annet til å skaffe flybillett til Torp utenfor Sandefjord. Deretter bodde hun og barna noen dager hos en familie i Drammen. Hun var også innom det nasjonale ankomstsenteret i Råde i Østfold.
Gjennom folk hun kom i kontakt med på Instagram, fikk hun høre at Dønna var et bra sted å reise til. Dette ledet til at hun og barna fikk sitte på i bilen til en opprinnelig dønnværing som skulle nordover til hytta si.
– Jeg har møtt så mange mennesker som har villet hjelpe, og er veldig takknemlig, sier Olga, og legger til, med et smil:
– Jeg håper at vi kan møtes i vakre Kyiv en gang!
Et av møtene bærer hun med seg i form av et fint, brodert kors som hun fikk da de bodde hos familien i Drammen. Korset er laget av giverens bestemor i Danmark, som også heter Olga.
«Hun er glad for å gi et av dem til en annen Olga. Vi ber for fred», står det på engelsk i kortet som fulgte med.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
MIDLERTIDIG BOSTED. På Dønna har Olga, Makar og Bogdana blitt innkvartert i et gammelt hus på Bjørnsøya som pleier å bli leid ut til turister og feriefolk om sommeren. Rundt om på veggene henger bilder og skilt fra den tradisjonsrike Bjørnsmartnan, og diverse brosjyrer om Dønnas attraksjoner ligger hendig til.
I disse dager bruker kommunen huset som et midlertidig bosted fram til flyktningene får et permanent sted å bo. En annen ukrainsk familie har også bodd her, men den valgte å reise sørover. Fredag denne uka skal ei venninne av Olga flytte inn – gravid i sjuende måned.
– Hun kommer fra et annet sted enn meg, men jeg har kjent henne i tjue år, forteller Olga. Ny leilighet håper hun å få i neste uke. Den vil i så fall være i kommunesenteret Solfjellsjøen.
Å plutselig være i et helt nytt land med en annen kultur, byr på mange utfordringer i detaljene som former hvordan dagene blir.
Olga forteller at hun trengte noe mot dårlig mage etter ankomsten til Dønna, og at slike medisiner er lette å få tak i i Ukraina. På Joker-butikken på Bjørn hadde de lite å by på. Fergeturen over fjorden for å gå på apotek i Sandnessjøen kom hun også tomhendt fra, og hun lurer på om hun skulle hatt med seg en eller annen slags dokumentasjon fra en lege.
– Jeg vet ikke, kanskje hun som sto der ikke skjønte meg, sier hun.
«HAN HAR ALDRI TATT I ET VÅPEN I SITT LIV. MEN HAN VILLE IKKE DRATT, SJØL OM DET HADDE VÆRT LOV.»
Olga Perepelytsia
MANGE TANKER. I huset på Bjørnsøya er det mye å tenke på, og god tid til å gjøre det. I mars skulle familien flytte inn i ei ny leilighet i Bucha, en forstad vest for Kyiv, men den har blitt ødelagt av krigen. Hver dag er hun i kontakt med Maxym, som er i Kyiv.
– Han arbeider som frivillig, hjelper gamle med medisiner, og å dele ut klær til barn fra alt det som har kommet inn som gaver, forteller hun.
Etter at krigen brøt ut, har menn mellom 18 og 60 ikke lov til å forlate Ukraina med mindre de har tre eller flere barn, eller av medisinske årsaker. Maxym har jobbet som hotellmanager i Kyiv, og i tillegg drevet en butikk.
– Han har aldri tatt i et våpen i sitt liv. Men han ville ikke dratt, sjøl om det hadde vært lov, sier Olga.
– Han skjønner sin misjon i det som foregår nå.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
TENKER PÅ FORELDRENE. Tankene vandrer også ofte til foreldrene, som bor i kystbyen Berdjansk sør i Ukraina, cirka nitti kilometer fra svært krigsherjede Mariupol. Her vokste Olga opp, i en by som var en populær sommer- og ferieby for turister fra Russland.
– Når jeg tenker tilbake på det i dag, ser jeg at de alltid oppførte seg som om de var bedre enn oss. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke reagerte. Kanskje fordi de brakte med seg penger? undres hun.
Foreldrene har valgt å bli i Berdjansk, og det er vanskelig å få kontakt med dem.
– De har ikke telefon eller internett. Men faren min har en venn med et gammelt kabelnettverk, og en dag klarte han få ut ei melding til oss. «Vi er i live», skrev han.
Olga forteller at de russiske styrkene har full kontroll over Berdjansk, og at de har satt i gang en propagandaoffensiv mot befolkninga der de blir tilbudt russiske pass.
– De prøver å sakte drepe «the spirit of the place», sier hun.
(Artikkelen fortsetter under kartet)
RUSSISK KONTROLL. Berdjansk ligger på kyststripa som knytter den østlige delen av Ukraina sammen med Krim-halvøya, og Olga er redd for at Russland vil innlemme byen i «sine» områder i ei eventuell framtidig forhandlingsløsning.
– Jeg er veldig redd for at det skal skje, sier hun.
– Synes du at det internasjonale samfunnet har gjort nok for å hjelpe Ukraina?
Svaret kommer raskt og kontant.
– Nei. Ukraina har lenge bedt om at man gjør noe for å stenge luftrommet, men det har ikke skjedd. Det virker som om det internasjonale samfunnet er mer redd for en ny verdenskrig.
– Og hvis den frykten er reell?
– Alt er mulig nå. For noen uker siden tenkte man ikke at dette skulle skje. Så ja, hvis det ikke er mulig å stenge luftrommet, må man i alle fall sørge for at Ukraina får bedre og sterkere våpen.
– Hvor lenge tror du krigen kan vare?
– Jeg vet ikke. Og det avhenger ikke bare av Ukraina, men de internasjonale reaksjonene og sanksjonene.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
KRIG I ÅTTE ÅR. Olga forteller at hun ikke trodde at Russland kom til å gå til full krig, på tross av signaler i den retning dagene før angrepet skjedde.
– De fleste trodde ikke at det kunne hende, virkelig ikke, inkludert meg, sier hun.
Samtidig påpeker hun at Ukraina i praksis har vært i krig siden 2014, da Russland annekterte Krim og samtidig trappet opp støtten til pro-russiske opprørere øst i landet.
– Vi har hatt krig i Ukraina i åtte år. Dette startet ikke nå, sier hun.
– Men det som skjedde i Ukraina, var noe folk i Europa ikke forsto. Dette har endret seg mye siden krigen startet.
Olga tror at president Vladimir Putin har planlagt det som skjer nå helt siden 2014.
– Hadde ikke Ukraina forsvart seg så godt, ville han tatt hele landet. Og jeg føler at han kan tenke seg å gå videre. Så Ukraina slåss ikke bare for seg sjøl, men for en demokratisk standard i hele Europa, sier hun.
LYDER FRA LOFTET. Mens praten over kjøkkenbordet flytter seg fra hverdagsliv til storpolitikk og tilbake igjen, høres lyder fra loftet. Der har folk fra Dønna kommune fått koblet flatskjermen som henger på veggen til Youtube på ukrainsk, slik at Makar og Bogdana kan følge med på barnefilmer.
– Nesten hver dag har noen kommet på besøk, vi har vært på skolen og i barnehagen, og lørdag skal noen kjøre oss til kirken. Så ja, vi har fått mye oppmerksomhet og hjelp. Hvis ikke, ville vi vært veldig ensomme, sier Olga.
«VI HAR FÅTT MYE OPPMERKSOMHET OG HJELP. HVIS IKKE, VILLE VI VÆRT VELDIG ENSOMME.»
Olga Perepelytsia
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Før krigen brøt ut, arbeidet Olga som salgsansvarlig i en fabrikk som produserer deler til vinduer. Tidligere jobbet hun i mange år i en internasjonal bank. Det har bidratt til at hun snakker godt engelsk, og kan kommunisere med folk rundt seg i Norge.
Vanskeligere er det for Makar og Bogdana, som bare snakker ukrainsk.
– Voksne kan forstå hvorfor det har vært nødvendig å gjøre slik som vi har gjort. Det er ikke så enkelt for et barn. For dem blir det fort «mamma har tatt dem vekk til et fremmed sted», og de savner alt de hadde hjemme – skolen, barnehagen, venner, faren sin. De bærer mye inni seg som er vanskelig å se, og det skaper mye stress, sier Olga, som håper at det ikke vil ta lang tid før ungene får begynne på skolen og i barnehagen på Dønna.
– Men jeg har klart å holde dem borte fra krigsscenene, og de har sluppet å se døde mennesker. Så jeg håper at mine forklaringer skal være nok for dem framover.
«VOKSNE KAN FORSTSÅ HVORFOR DET HAR VÆRT NØDVENDIG Å GJØRE SLIK SOM VI HAR GJORT. DET ER IKKE SÅ ENKELT FOR ET BARN.»
Olga Perepelytsia
MANGE SPØRSMÅL. Hva dette «framover» vil bringe, har Olga svært mange spørsmål om. For eksempel: Når vil det være mulig å vende tilbake til Ukraina?
– Om den siste soldat dro i morgen, trenger vi mange år på å bygge landet opp igjen. Jeg aner ikke hvor lang tid det kan ta. Og vi er slitne nå, sier hun.
I tida som kommer, tenker Olga å begynne på introduksjonskurset for flyktninger og lære seg norsk.
– Planen er å først lære seg språket, så får jeg se hvordan alt blir. Hvis vi blir her lenge, er planen å få seg en jobb. Dét er i alle fall sikkert, sier Olga Perepelytsia.
- Trykk på et bilde og sveip for å få dem større med bildetekst. Alle foto: Leif Steinholt
(Mer om samme tema under bildene)
Støtte fra slektninger i Russland
Opposisjon: Olga Perepelytsia tror at majoriteten av Russlands befolkning støtter president Vladimir Putin, og at mange år med ensretting har satt spor.
Samtidig forteller hun om egne slektninger som mener noe annet. Disse er etterkommere etter ukrainere som havnet i Sibir i forbindelse med Sovjetunionens tvangskollektivisering av landbruket rundt 1930.
– Jeg har mange slektninger i Russland, og de har ringt foreldrene mine i Berdjansk. De sa: «Vi forstår dere, og er mot Putin og hans politikk», sier hun.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ: