Denne uka har Olaug (90) og Arthur (91) Jenssen vært gift i 70 år. Det er en lang historie. Men inni der finnes mange andre historier også.
JUBILEUM. – Jernbryllup, er det det det er? Jøss.
Arthur Jenssen (91) studerer teksten på bløtkaka som sønnen Stein har satt på bordet i stua. Arthur, kona Olaug (90), dattera Lene og hunden Lady har akkurat kommet inn etter en gåtur i finværet på Stavseng denne tirsdagen.
Det er ikke en hvilken som helst tirsdag. Det norske flagget er heist i stanga utenfor. «Hain tytje – jernbryllup» står det i sjokoladebokstaver på kaka.
70 år som ektepar. Og neppe er det «hain tytje» sin fortjeneste, for Olaug og Arthur virker til å ha hatt det riktig fint i lag.
– Vi har aldri slåss, forsikrer Olaug med et smil.
ANDRE TIDER. Så hvor skal man begynne historien, når det finnes så mange historier i 90 år lange liv. Fra 1931 til 2022 – det er så annerledes at det er vanskelig å beskrive, selv for de som har opplevd det.
– Den største forskjellen på livet nå og da er vel økonomien. Vi vokste opp med magre kår. I 1950 kostet melka 40 øre literen, sier Olaug.
– Du husker det?
– Ja, jeg sto på butikken.
– Men selv 40 øre, det var penger det og, sier Arthur.
– Da olja kom, ble det andre tider, sier Olaug.
Nå har gruvebyen de giftet seg i blitt turistattraksjon og hyttefelt «for oljesjeikene i Stavanger», som hun sier.
– Men vet du, den veien fra Storekvina til Knaben, jeg synes ikke den har blitt så mye bedre enn den var på 50-tallet, humrer Arthur.
– Ja, ja, men det er jo langt ute på bygda, kommenterer Olaug.
DET FØRSTE MØTET. Det er Knaben Gruver de snakker om, stedet hvor de første gang traff hverandre. Olaug er opprinnelig fra Rombaken ved Narvik, men vokste opp i den tidligere gruvebyen som ligger i Kvinesdal kommune, oppi fjellet et godt stykke inn i landet mellom Stavanger og Kristiansand, og hvor faren hennes jobbet.
I 1951 jobbet Olaug på butikken, mens Arthur var menig i Forsvaret, og stasjonert på fjelltoppen Grunnevassknuten i nærheten.
– Vi møttes på dans på huset. Sånn var det i gamledager, forteller Olaug.
– Hva tenkte du første gang du så ham?
– Nei, han var jo kjekk i uniform, da.
ROT OG ORDEN. På St. Hans-aften i 1951 begynte de «å gå i sammen», som Olaug kaller det. 20. september året etter giftet de seg.
Olaug har full kontroll på datoer og tall.
– Jeg er en rotepave, sier Arthur.
– Ja, men du er jo også en handy man, sier kona.
– Olaug kan alt som har med orden å gjøre, forklarer Arthur.
– Ja, det har du ikke lært deg i løpet av 70 år – å holde orden, smiler hun.
– Det kan du notere, at det har jeg ikke lært, nikker Arthur bekreftende til journalisten.
– Men det har jo gått greit.
– Hva er oppskrifta for å holde sammen i 70 år?
– Man må vel bare godta hverandre som man er, sier Olaug.
– Og hva har vært høydepunktene?
Arthur tenker seg om.
– Nei, si det. Det må vel være ungene, det.
HISTORIER. Stein kom i 1953, Gunn i -54, Aud i -57, Odd Arthur i -62 og Lene i -69. Den eldste og den yngste er på besøk denne dagen på Dønna, men har vært ute en tur og nettopp kommet inn.
– Har du fortalt om båtturen? spør de Arthur.
Det var en drøm som ble realisert, utpå 90-tallet, å kjøre en 25 fots båt fra Fredrikstad helt til Tromsø.
– Ja, men det er jo en helt annen historie, sier Arthur.
Han har nettopp fortalt om den gangen det nesten gikk galt på jobb i Luftforsvaret. Han skulle være med i et militærfly fra Sola til Gardermoen, og i lufta stoppet plutselig motoren. Flyet begynte å gå sakte nedover, og han forberedte seg på å måtte hoppe, men akkurat i det rette sekundet, så startet motoren igjen. Arthur viser med hendene, hvordan flyet akkurat klarte å flate ut og få oppdrift igjen før det var for sent.
– Teknikerne skjønte ikke hva som fikk motoren til å gå igjen.
Det gikk mange år før han turte å fortelle kona om hendelsen. Det samme da han ble forsøkt kapret av banditter på motorveien på vei til Barcelona for mange år siden.
– Ja, men det er jo en helt annen historie, humrer han når dattera Lene minner ham på det.
– Men det var jaggu tøffe greier, ler han.
– Man skal ha litt flaks for å holde det gående så lenge.
KRIGEN. Olaug har hatt marginer på sin side, hun også. Da andre verdenskrig kom til Norge, bodde familien i Knaben Gruver, som den gang var den eneste molybdengruva i drift i Europa, og viktig for våpenindustrien. Tyskerne tok raskt kontroll, og dermed ble gruvebyen et bombemål for de allierte.
Olaug var elleve år i 1943 og husker begge de store bombeangrepene godt. 16 nordmenn ble drept i det første.
– Det var midt på dagen, og jeg var på skolen like ved. I det neste angrepet, utpå høsten, var det mange tyskere som ble drept. Vi måtte ofte løpe i tilfluktsrom, forteller hun.
Arthur kom fra Askøy, like ved Bergen, men under krigen søkte familien tilflukt hos bestemor og slektninger på Selsøyvik i Rødøy.
– Der var det mye å finne på for en guttunge. Vi plukket vrakrester i fjæra fra båter som var bombet, og fant patroner fulle av krutt. Vi pakket det ned i flasker og løp bak nærmeste stein når det smalt, forteller han, og ler mens han rister litt oppgitt på hodet.
– Den dag i dag tenker jeg på hvordan de voksne lot oss få holde på så fritt, sier han, og forteller om den gangen de snek seg til å slippe krutt ned i ovnsrøret på en fraktbåt som tyskerne hadde lagt til kai.
Arthur har skrevet dagboknotater fra livet sitt i nesten 30 år.
RØTTER. Mens yngstedatter Lene snakker ren nordlandsdialekt, har eldstesønnen Stein innslag av litt av hvert i sin dialekt. Arthur jobbet nemlig i Luftforsvaret hele sitt yrkesliv, først på Sola og deretter i Bardufoss. Senere bodde de noen år i Oslo, før de flyttet til Fredrikstad som pensjonister, og deretter til Torrevieja i Spania. Der kjøpte de hus nærmest på impuls.
– Det var nok en av de raskeste beslutningene vi har tatt. Men det var jo også bare en tilfeldighet, sier Arthur.
– Men sånn er jo livet, fullt av tilfeldigheter, flaks og uflaks.
Etter nesten 20 år i Spania flyttet de til hytta på Dønna på fast basis for tre-fire år siden. Sønnen Stein bodde her allerede, og det var grunnen til at de oppdaget denne øya.
– Vi har liksom ikke røtter noen steder. Men Dønna er veldig fint. Rolig og avslappende, ingen som stresser, synes de.
BOR I HYTTEFELTET. På den ene sida har de furuskogen, på den andre ser de rett ut mot Åkervågen, og Dønnamannen fra «den rette» vinkelen.
At et ektepar på over 90 år er de eneste som bor her hele året, i dette hyttefeltet på Stavseng, er jo smått utrolig. Her klarer de seg uten hjelp fra kommune eller hjemmetjeneste, og Arthur kjører bilen att og fram på den smale, svingete grusveien, som er privat og ikke brøytes på vinteren.
– Sist vinter var vi innesnødd fire ganger. Det var et mareritt, for å si det enkelt, forteller han.
Men han rister på hodet og ler når han forteller om damene fra pensjonistforeninga som kom traskende hit til fots, to kilometer gjennom fokksnø for å gratulere kona med 90-årsdagen i februar.
– Ja, det var imponerende, det må jeg si.
I BEVEGELSE. De har ikke lagt noen store festplaner for bryllupsjubileet, men sønnen Stein sørger for at det kommer noen overraskelsesgjester. Dagen etterpå er det Arthurs bursdag. Da blir han 91 år. En utenforstående kunne like gjerne ha gjettet på 70.
– Du vet, vi har holdt oss unna både tobakk og alkohol, forklarer han.
Dessuten liker de å være ute og i bevegelse. Arthur var svømmetrener i Bardufoss i mange år.
– Man må ikke sette seg ned og kjenne etter om man har vondt, sier Olaug.
– Nei, man blir ikke 90 år uten å ha noe vondt, sier Arthur.
Ungene har også blitt ivrige turfolk. Tyttebærene i bløtkaka er det Stein selv som har plukket, i Hattfjelldal. Både han og Lene husker barndomsturer i skog og mark, stuet sammen i ei folkevogn eller i en overfylt kano.
– Har du fortalt om den gangen jeg skulle på sykehuset? sier plutselig Stein til Arthur.
Han var ni år, og plaget med astma og allergi.
– Far fant ut at vi to skulle sykle til sykehuset, på grusveier fra Sola til Bergen, sier Stein, og gjenforteller den tydeligvis minneverdige turen, som blant annet inkluderte overnatting i noen høylåver på veien.
– Og jeg var jo allergisk mot høy, det var derfor jeg skulle til sykehuset! ler Stein.
Arthur husker det.
– Ja, men det er jo en helt annen historie. Det var jo kjempemessig! Vi fant sånne fine steinheller å sove under, sier han.
– De har nok blitt litt hardbarka, forklarer Olaug.
AVLEGGER. På veggen i stua henger familiebilder av hele gjengen på syv, men ikke noe eget brudebilde av far og mor. I stedet står det en stor, grønn brudeslør-plante i hjørnet av stua – resultatet av en avlegger fra brudebuketten i 1952.
– Hun har god rede på blomster, det er sikkert, sier Arthur om kona si, og det vises.
Stua er full av grønnplanter og andre blomster, og bedene utenfor er velstelt som bare det.
– Det er jo en lang, mørk vinter her nord, men de fleste overlever, sier Olaug om plantene.
– Jeg synes du får alt til å overleve, sier Arthur.
Den 70 år gamle brudeslør-planten har stått litt rundt hos ungene når de har bodd utenlands, men nå står den her i stua, på Dønna. Innimellom kommer den med blomster.
– Hvilken betydning har den for deg?
– Jeg passer jo godt på den, da, svarer Olaug.