Det er lett å trekke linjene til Hitler, som brukte samme tilnærming til folkemord.
Bring him peace
Bring him joy
He is young
He is only a boy
You can take
You can give
Let him be
Let him live
If I die, let me die
Let him live
Bring him home…
Ordene splintrer salen når Marita Øvre-Johansen gir oss sin intense og glitrende tolkning av sangen «Bring him home» fra musikalen Les Miserables.
Det er støttekonsert i Kulturbadet, Sammen for Ukraina, og hos meg og mange andre renner tårene fritt. I musikalen er sangen den desperate bønn fra en far om at datterens kjæreste må overleve på barrikadene. Men på vår netthinne denne kvelden ruller bildene av de ukrainske tenåringsguttene som etter tre dagers våpentrening går ut i full krig. Vi ser deres mødre som på samme tid flykter fra landet med familienes yngste barn og eldre.
Vil disse mødrene bli hørt i sin bønn, vil sønnene komme hjem igjen…?
Er det noe å komme hjem til?
Dehumanisering
Det er Ukrainas framtid, ungdommen, som president Putin nå angriper og dreper med sine enorme styrker.
Det er, for mine egne ungdommer, som fortsatt sitter trygt på skolepulten og langt unna krigen, en rystende historietime i real time.
Putin angriper Ukraina uprovosert, og må finne begrunnelser for overgrepene og sitt hensynsløse massemord på sivile. Han omtaler derfor ukrainerne, og spesielt de ukrainske lederne, som nasjonalister og «narkomane nazister».
Han trenger å motivere en vanlig russisk soldat til å drepe.
Ny historie
Det er lett å trekke linjene til Hitler, som brukte samme tilnærming til folkemord.
Hitler skjønte at for å legitimere krig og utryddelse av jøder måtte han skape en ny historie. Han gjorde et klassisk dehumaniserende grep ved å definere jødene som undermennesker, og brukte rase-
ideologi til å prente inn at jødene måtte drepes som en del av den «endelige løsningen». Det han utførte var så ekstremt at vi alltid vil spørre oss, i generasjon etter generasjon, hvordan det var mulig å gjennomføre Holocaust.
Hvordan kunne vanlige fornuftige tyske borgere bli medhjelpere?
Er det kanskje slik at den menneskelige hjerne fortsatt er for enkel, styrt av frykt og ønske om å føre videre sine egne gener, slik at vi ganske lett kjøper et slikt «oss mot dem»-bilde av verden?
Broderfolket
I følge Lars West Johnsen i Dagsavisen, så står Putin overfor samme dilemma som Hitler; å overbevise sine soldater om at overgrepene er nødvendige og legitime. I artikkelen «hvorfor skal Ivan drepe?» trekker han fram likhetene med Hitler og også Japans ledere under andre verdenskrig, der soldatene ble drevet fram av hat til mennesker de hadde lært var lavere i rang og verdi enn dem selv.
Men så er ikke alt så likt likevel, mener West Johnsen.
Til forskjell fra Hitler har et av Putins sterkeste argument for å gå til krig vært alle likhetene som russerne har med ukrainerne. Det er broderfolket, et folk som er vevd sammen med Russland historisk, men også for den enkelte ukrainer er livet vevd sammen med russerne gjennom arbeid, utdanning og familiebånd. Putin har brukt mye tid på å løfte fram disse likhetene for å legitimere invasjonen. West Johnsen mener dette er et stort problem for Putin nå.
Dette kombinert med en helt annen informasjonsflyt via sosiale medier enn det tidligere kriger har hatt, gjør at spesielt unge russere har andre innfallsvinkler til krigen og dens mange ansikt enn det Putin ønsker.
Største fiende
Og den som leser nyheter vet at de siste dagene rapporteres det at moralen hos russiske soldater er fallende, de saboterer eget utstyr og nekter å adlyde ordre.
Det kan gi håp, håp om at Putins egen historiefortelling har blitt hans største fiende.
Det fins ikke undermennesker. Bare russiske og ukrainske unggutter.
Bring them home.