Våren har lenge trippet rundt og planlagt et skikkelig bakholdsangrep, og i forrige uke kom det.
Helt intetanende dro vi avgårde på tur, med nisselue og ullvotter, bare for å bli slått ned i vinterstøvlene av våren.
Plutselig føltes det ulidelig. All denne ullen som klødde over alt på kroppen. Vi hadde jo ikke fått frem sommerstillongsen en gang. Huden var fryktelig skjør og blek, og noen gustne grå hårstrå dukket ubedt opp i sollyset da vi tok av luen.
Avsløring
Våren er nådeløs. Den avslører slurvete vindusvask, hundehår under sofaen, skitne benkeplater og falmede gardiner.
HashtagNofilter som det heter på Instagramspråket. Den skaper komplett kaos i garderoben bare i løpet av få timer. Det var jo -2 grader i dag morges, hvordan kan det være 16 nå?
Det resulterer i hansker parat i vesken, og ullundertøy som smyges av på toalettet på jobben. Du trenger bare å se deg rundt en vanlig ettermiddag i rushtiden i sentrum. Noen har shorts, andre har boblekåpe. Noen har sandaler, andre har fjellstøvler.
Noen har litt av alt, der resultatet blir enten kalde knær og svette armhuler, eller svette føtter og kalde skuldre.
Skyggen
Det aller skumleste om våren er skyggen. Pass dere for skyggen, barn, sier foreldrene når barna sparker avgårde på sparkesyklene sine.
Eller forresten, ingen barn sparker i våre dager.
De zummer avgårde i en vanvittig fart oppå de elektriske sparkesyklene sine. Små Ninja-trafikanter som dukker opp av intet og snittkjører forbi deg så skjerf og håndveske flagrer.
Uansett, så er skyggen farlig.
For de 20 gradene som finnes i solen de er søkk vekk i skyggen. Er du riktig uheldig kan du gli på en islagt dam i skyggen. Eller fryse på deg bihulebetennelse og en stygg hoste. I dag morges hoppet og spratt jeg lykkelig avgårde i solen for å nå bussen, men på busstoppen ventet skyggen.
Det var nummeret før jeg spurte naboen om jeg kunne låne boblejakken hans. For selvfølgelig hadde den snusfornuftige fastlegenaboen på seg boblejakke, mens jeg hadde en uansvarlig sommerkåpe. Men da jeg skulle hjem igjen var det jeg som kunne svinse rundt i sentrum mellom svette vinterjakke-mennesker.
Depresjon
Jeg har lest et sted at det er flere som får depresjoner om våren enn om vinteren.
I april og mai var det like mange deprimerte som i oktober. Og det er ikke rart. Våren skaper enorme forventninger. Du skal kle av deg ull- og bobleboblen din slik at alle ser hvor mye du har lagt på deg i løpet av vinteren. Du skal ut og være aktiv slik at alle ser hvor dårlig form du er i.
Og det verste av alt – du skal være kjempefornøyd hele tiden.
Du skal smile uanstrengt fra solfylte skiløyper, fjelltopper, kajakker, fortauskafeer, bryggekanter, blomsterbed, skogstjern og iskremkiosker. Og du skal grille. Bålpanner og pizzagriller blir revet ut av hagesentrene før du får sagt krokus. Dessuten står folk bra lenge i kø for å sikre seg de riktige hageputene. Her på berget er det inn med selvplanting av urter og grønnsaker.
Glemt er brunsnegler, muggsopp, planter som fryser i mai-snø og drukner i juliregn. Du skal kjøpe store plantekasser og der skal du grave i den sorte jorden mens du føler en intens lykke over å dyrke frem en vassen liten kvast med persille. Ikke rart folk blir deprimerte.
Andre planter skal plantes i høyden, eller i striper, eller i kasser på veggen, det skal være lysslynger og kjempestore parasoller som blåser vekk i nordavinden, det skal være appelsintrær og puffer og tepper og enda flere bålpanner, alt sånt som passer dårlig i en vasstrukken vestnorsk og kjølig nordnorsk sommer.
Humørsyk fjortis
Jeg velger meg april – i den det gamle faller – i den det ny får feste, skriver Bjørnstjerne Bjørnson.
Og det har han helt rett i. Gamle blomsterpotter faller fra hverandre når frosten slipper tak, og ny mose får raskt feste i en dårlig kalket plen.
Nå tror du sikkert at jeg ikke liker vår. Det er helt feil. Jeg liker våren omtrent slik man liker en humørsyk fjortis. Veldig bra på sitt beste, og veldig ufordragelig på sitt verste.
Og du vet aldri helt hvilken av de to som lurer rundt hjørnet.