Hva ville min gamle redaktør i Helgeland Arbeiderblad, Einar Jensen, sagt om han fikk vite at styret i hans avis har tilsatt en redaktør med bakgrunn fra «Klassekampen»?
Vel nok har avisen skiftet navn etter at Einar forlot roret, og forlatt rollen som Arbeiderpartiets organ og forsvarer. Men dagens avis er nok omtrent like lite et organ for «helgelendingen» som det gamle «arbeiderblad» var et organ for arbeiderklassen. Selvros skal man imidlertid alltid lytte til. Den kommer fra hjertet.
Gode år. Det er nok godt at Einar ikke får vite om redaktørskiftet. Jeg er redd han ville tatt det tungt. Han var nemlig skeptisk til mennesker som kunne mistenkes for å være mer radikale enn det Arbeiderpartiet tillot. Det vet jeg ganske mye om. Jeg jobbet nemlig under hans ledelse i nesten fire år. Det betydde i hovedsak å skrive med påholden penn, og takhøyden var en smule trykkende, for å si det sånn.
Det verste i hans øyne var nok at jeg av og til, på fritida, sto på stand og solgte Klassekampen. Nå skal imidlertid Helgeland Arbeiderblad ha den rosen at jeg fikk 20 meget gode år i avisen, etter at Einar var borte.
Lite som ligner. Nå er det en ikke ubetydelig forskjell på den avisa jeg solgte på 70-tallet, og den avisa den nye redaktøren forlater. Ja, bortsett fra navnet, er det vel ikke noe som ligner.
Så det kan kanskje hende at til og med Einar Jensen ville forstått at her foreligger det ingen fare for kupp.
Ja, han ville kanskje se at Klassekampen og Arbeiderpartiet har mye til felles. Begge startet som revolusjonens røst, og mens Arbeiderpartiet raskt havnet i fanget til USA og NATO, står mange av Klassekampens støttespillere i dag og tripper og lurer på om NATO kanskje er svaret på deres våte drømmer.
Slåss hver dag. Nå må ingen tro at jeg mislikte Einar Jensen. Tvert imot. Vi hadde mye til felles, selv om han nødig ville innrømme det.
Vår ungdoms hverdager besto i å holde et avisprosjekt flytende. Einar Jensen og hans gamle kampfelle Torfinn Skogsaas, slåss hver dag i de harde tunge 30-årene, for å få ut avisen. Kreditorer er en usympatisk rase som nødig forlater åtslet.
Ja, Torfinn kunne en gang fortelle at han en ekstra vanskelig dag, satte seg på papirrullen som en kreditor manglet betaling for, og sa at skal du ha papiret, må du ta meg også. Og ettersom pengekreveren ikke ville ha Torfinn, ble papiret igjen i trykkeriet.
Haiken hjem. Da konkursfare og ambisiøse planer regjerte Klassekampen på 70-tallet, var det ikke mange KK-fans som hadde mer penger enn at de med knapp margin, kunne betale husleia og det daglige brød.
Sommerleirene som var årets høydepunkt, ble utover 70-tallet stedet der vår revolusjonære troverdighet ble satt på harde prøver. Var vi virkelig villige til å ofre alt, iallfall det meste, for at KK skulle overleve. De fleste svarte et rungende JA!
Derfor måtte de fleste haike seg hjem fra sommerleirene, og menyen de påfølgende ukene, var enkel.
Men denne erfaringen vet selvsagt ikke den nye redaktøren i «Helgelendingen» så mye om – kanskje. Han kom inn i en avis som for lengst hadde innsett at arbeidstidsreglene også var til for de ansatte i «Klassekampen».
Bjørgulv hadde tatt roret og opplaget steg raskere enn oljeprisen i 2022. Ja, til og med en flora av annonser var begynt å oppta plass som mange av oss mente var eslet til viktigere ting.
Tregere. Men en ting er blitt langt dårligere og mer (u)forutsigbart: distribusjonen.
Da jeg og andre avisbud, vandret gatelangs i Mosjøen nattestid og leverte avisene (i all hemmelighet?) til abonnentene, var det bare uvær eller ulykker som hindret KK til frokost.
I dag får jeg lørdags-KK i beste fall på mandag, men ikke sjelden tirsdag eller onsdag. Jeg har diskutert dette både med redaktør og direktør, og de har som alle sjefer, stor forståelse.
Men er det blitt bedre?
Nei!!