En dag var jeg like rådvill etter en runde rundt kjøkkenbordet med saksframlegg og tilhørende diskusjon.
I min lille familie har alle stemmerett.
Fra ungene var små har de vært med å bestemme viktige ting. De måtte jo lære om ansvar og plikter og demokrati, ikke sant. Som fargen på ei ny ytterdør, årets reisemål og ikke minst fredagsmenyen.
Så det blir ofte taco, da. Stemmerett er stemmerett.
Vetorett
Men det er nok slik at mor er generalmajor og ofte setter sakslista og finner frem alternativene. Vel, muligens utøves demokratiet på sviktende grunnlag. For det hender at saker utsettes, forhåndsavtaler inngås, bestikkelser gjøres og det utøves hersketeknikker. Og så sannelig får plutselig mammaen vetorett slik at all makt i huset samles hos den ene, nemlig meg.
Men ingen systemer er vel helt feilfrie, ikke sant.
Uansett, – det forplikter å sette små mennesker til verden.
Som foreldre kan man bare prøve å gjøre sitt beste. Det beste for den enkelte, for fellesskapet, for samfunnet. Av og til blir man så fokusert på regler, systemer, oversikter og fordelinger at man glemmer helt seg selv.
Det er sånn det er å leve under samme tak med andre folk. I et demokratisk fellesskap.
Myrsnipe
Jeg er vel som mødre flest, ei myrsnipe, som synes at mine barn er de aller beste og fineste i verden – på alle vis! Og jeg synes selvfølgelig at mine barn er kloke. Derfor tar jeg dem alltid med på råd om viktige avgjørelser i mitt liv.
Som for eksempel spørsmålet om å bytte jobb.
Forrige gang jeg byttet jobb var i 2013. Det var høytidelig håndsopprekning for og imot rundt middagsbordet. Lillebror på seks år stemte for begge alternativer. Men han var med. Og jeg byttet jobb. Stemmerett er jo som sagt stemmerett.
Så går all utvikling videre i livene våre i takt med tiden. Nå har ungene forlatt barndommen, blitt ungdommer og er snart voksne. I familien vår har ting snudd. Nå kaller ungdommen inn til familieråd. De unge setter sakslista og presenterer alternativer, mens mor har inntatt rollen som passiv referent, liksom.
Men jeg har fortsatt rett til å bli hørt og avgi stemme som de andre i familien, heldigvis.
På like fot
Når jeg nå spør ungdommene mine til råds om egne problemstillinger som også påvirker familien vår, så får jeg alltid svar.
Og en dag var jeg like rådvill etter en runde rundt kjøkkenbordet med saksframlegg og tilhørende diskusjon. Da sa eldstemann noe som jeg aldri-aldri kommer til å glemme. I det samme øyeblikket slo det meg at nå er oppdraget med oppdragelsen fullført. For plutselig var vi blitt mennesker på like fot.
Min sønn sa: Mamma, dette må du finne ut av selv. Du har rett til å bestemme over ditt liv. Jeg synes du skal følge drømmen din.
Følg drømmen din, mamma!