«Det verste en journalist kan gjøre er å gjengi alt sludderet en person sier.»
Enhver som lever av å bruke ord, ønsker med jevne mellomrom at man var Nils-Chr. Geelmuyden, denne gudbenådede ordkunstner som har fått diverse priser, samt Fritt Ords Honnør, for å ha forulempet godtfolk.
Eller rettere sagt – dem vi i utgangspunktet trodde var godt folk, men som, etter at Geelmuyden har beskrevet, lemlestet er kanskje et bedre ord, dem på sin infame og glupsk smilende måte, ikke lenger er så godt et folk.
I all fall er de noen helt andre enn vi opprinnelig trodde de var.
Fryd
Noen av oss husker med huiende fryd og gjenkjennelse introduksjonen av Arild Haaland på vei inn i Bibliotekbaren på Bristol i Oslo: «Doctor philos Arild Haaland ligner mest et ambulerende loppemarked der han buser gjennom inngangsdøren på Bristol.»
Eller da han nitid noterte ned Gros knippe med usammenhengende 80-ords setninger, og lot dem stå der så alle kunne se. Hvilket selvsagt førte til et helvetes rabalder.
Gro vernet alltid godt om sitt eget selvbilde.
De rike
Når verden går meg imot, hvilket den så absolutt har gjort denne våren, med krig i Europa, et Nato på offensiven med selvforgylte englevinger, og seiglivet snø på plenene og i de blomsterbedene der vårblomster skulle spire og melde vår, finner jeg gjerne fram bøker jeg leste for år tilbake, men som huskes med glede.
I år ble det «Rikes tilstand» som altså ikke er en psykologisk analyse av vår gamle helt Kjell Kristian, men der Geelmuyden intervjuer et knippe av Norges rikeste mennesker. Røkke og Fredriksen inkludert.
Fattige folk
Der ender han opp med en ytterst pessimistisk konklusjon. Han slår kort sagt fast at de rike er så monomane i sin dyrkelse av mammon, «at de hver på sin måte beretter den mørke historien om menneskeslektens undergangssvangre umettelighet.»
Geelmuyden opplever de rike som et ytterst fattig folkeferd. Fattige i ånden. Det er, litt mal apropos kanskje, interessant å registrere at den kjente bergenser og kaffekonge, ordfører Herman Friele, med sin formue på 440 millioner kroner, for 15 år siden, bare (!) var nummer 229 på den eksklusive listen i landet.
Hvilket vel mer enn antyder hvilke rikdommer som de siste årene har hopet seg opp på enkeltes hender. Fordi de var så enestående dyktige (??).
Sludder
Nylig ble denne intervjuets mester selv intervjuet og kunne der komme med den mest trøsterike uttalelse jeg har lest på aldri så lenge.
«Det verste en journalist kan gjøre», sier han, «– er å gjengi alt sludderet en person sier.»
Jeg må medgi at jeg mange ganger selv, i mitt yrkesliv, var inne på de samme tanker og med flid søkte å unngå å falle i den fellen. Noe som dessverre førte til at de politikere jeg jevnlig refererte og siterte etter hvert framsto med et image av velformulert tankevirksomhet som, de praktiske resultatene tatt i betraktning, umulig kunne stemme med virkeligheten.
Talen
Det kjente engelske åndsmennesket Samuel Johnson, mannen som skapte den moderne journalistikk, ja faktisk skapte det moderne engelske språket, og hvis stol man kan prøvesitte i den kjente puben «Den gamle osten» i Fleet Street, dersom man blir tørst på sin vei til St. Paul-katedralen.
Han ble en dag stoppet av en venn som hadde lest Johnsons referat, og derfor berømmet statsministeren for en strålende tale i parlamentet.
– Ja, det skulle bare mangle, jeg har skrevet den selv, sa Johnsson.
Rett sitert
Det er rimelig å tro at statsministeren, det måtte kanskje være Robert Walpole som herjet på den tiden, aldri kom og beklaget seg over at han ikke var korrekt sitert.
Det er stort sett bare når virkeligheten kommer på trykk at politikere beklager seg og finner seg ytterst useriøst behandlet.
Hvilket igjen bekrefter menneskenes aldri sviktende evne til selvbedrag, noe som antagelig gjør hverdagen til folk som Nils-Chr. Geelmuyden som lever av å vise fram mennesker, fortrinnsvis rike og viktige mennesker, enkel.