KOMMENTAR: Over 80 år har gått siden Europa så noe lignende som bildene vi fikk inn fra Ukraina torsdag 24. februar. Noe er likt, mye er ulikt. Men denne gangen vet vi hva fascisme er.
Hitlers blitz-angrep på Polen 1. september 1939 ble starten på andre verdenskrig, og ble begrunnet med å «frigjøre» tyskspråklige områder ved grensen til Tyskland. Adolf trengte «lebensraum», mer plass til sine imperie-ambisjoner.
Putins angrep på Ukraina denne uka begrunnes litt lignende. Vi skal ikke trekke parallellene unødvendig langt, men heller benytte et eksempel fra vår historie på hvor uhyrlig angrepet på Ukraina er.
Tenk hvis bygdefolk inne i skogene i svenske Jemtland og Herjedalen begynte å skyte på lokalt politi og forlange at de blir gjenforent med Norge: «Danskene svek oss i 1645».
En ustabil norsk statsminister sender Telemarkbataljon østover for å «befri» sine påståtte blodsbrødre fra tyranni-styret i Stockholm.
Vi er faktisk ikke veldig langt unna noe så utenkelig med det som nå skjer i Ukraina.
God etterretning
I ukene forut for den russiske innmarsjen, som startet natt til torsdag, har vi blitt fôret med uvanlig mye detaljert informasjon fra vestlig etterretning.
Naturlig mistenksomhet, er nå avløst av visshet om hvor mye detaljert informasjon Nato-landene har hatt.
Nato-sjef Jens Stoltenberg bekreftet torsdag at denne informasjonen har blitt sluppet ut for å vise russerne hvor mye Nato-landene faktisk har visst om hva som har vært på gang.
Alle løyner og avledningsoperasjoner fra russisk side har øyeblikkelig blitt konfrontert og motbevist med fakta.
Russisk forfall
Putins Russland har gjennom hans to tiår som mer eller mindre eneveldig hersker, etter hvert degenerert til det økonomene kaller en «økonomisk pygme».
Kulturelt kommer det ikke lenger verken litteratur, musikk, eller teater fra Russland, som har verdi for en opplyst verden.
Russisk idrett har falt så dypt etter enorme doping-skandaler at landet ikke får lov til å delta i OL under sitt eget flagg. Det eneste som har vokst er evnen til å skape frykt i omverden.
Og over flere år har vi sett regimet har gjort iherdige forsøk på å splitte de vestlige demokratiene. Det er dokumentert at innblandingen i amerikansk valgprosess var medvirkende til at Donald Trump ble valgt til president – tullingen hyllet da også denne uka innmarsjen i Ukraina, som «genial».
Russland i 2022 framstår som lite annet enn et korrupt despoti, der lederen bare kan beholde makten gjennom å skape frykt. Vold, ikke ideer eller argumenter, er eneste våpen Putin-regimet har å møte kritikk med – både hjemme og ute.
Det hardt prøvede russiske folket må nok en gang bøye nakken og holde ut. De vet av erfaring at sentralmakten kan man aldri stole på.
Motsatt effekt
Slik situasjonen ser ut etter de første døgnene med krig, har Putin oppnådd det motsatte av hva han har strevd med å oppnå gjennom et tiår; å skape splid i Vesten.
En uvanlig samsnakket allianse av toneangivende land innfører nå økonomiske straffetiltak verden ikke har sett maken til.
Og straffetiltakene går personrettet til verks, mot parlamentsmedlemmer som stemte for invasjonen, men aller viktigst; de går direkte på den korrupte eliten som i stor grad har fått lov til å rane landets ressurser i bytte for lojalitet mot despoten på toppen.
I 2014 stanset amerikanske flyfabrikker driften av luksusflyene de russiske rikingene suste rundt med. Nå blir rikingene fratatt pengene sine.
I en Churchill-lignende tale torsdag kveld, lovet Boris Johnson å gå etter russerne som i flokk og følge har slått seg ned i sine luksusboliger i London. Dette kommer til å svi der det gjør vondest for regimet i Moskva. Og på kjøpet er Europa mer sammensveiset enn på lenge.
I Sverige og Finland går debatten høyt om å bli Nato-medlemmer.
Det offentlige ordskiftet i internasjonal politikk har fått noe utvetydig truende å beskjeftige seg med. Kanskje kan vi se for oss en slutt på Brexit-tøyset. Og opptog med antivaxerne ser bare enda mer patetisk ut.
Vi skrev onsdag om gass fra Helgeland, som gjennom vinteren har gjort renessanse som landets heteste eksportvare. «Vi» sitter enn så lenge i den mottakende enden for krigens økonomiske oppside.
Norske soldater
Men en nyhet som har gått litt under radaren her hjemme er at Norge nå har over to hundre soldater hos en Nato-partner i Baltikum.
Siden 2017 har Norge hatt et mekanisert infanterikompani fra Brigade Nord på 150 soldater i Litauen. I forrige uke ble denne styrken økt med ytterligere en infanteriavdeling på 50-60 soldater.
At Nato-forsvaret av Litauen forsterkes er ikke tilfeldig.
Ser man på kartet, grenser Litauen i sør til den russiske enklaven Kaliningrad, hjem for den tidligere så viktige marinebasen – hjem for den russiske østersjøflåten.
Polen og Litauen, begge Nato- og EU-land, omkranser Kaliningrad. Grensen i øst over til Putin-vennlige Hviterussland er bare 100 kilometer lang.
Dette er «Suwalki-gapet».
I fjor øvde russiske styrker i Kaliningrad og Hviterussland på å lukke Suwalki-gapet. I en gitt situasjon kan en slik operasjon avskjære Nato-land på kontinentet fra å komme de tre baltiske landene lenger nord til unnsetning.
Jens Stoltenberg lovet før jul Litauen at Nato raskt kan være på plass med 40.000 mann i det sårbare området.
Ingen russisk aktivitet er så langt rapportert i retning vestover. Men likheten med situasjonen da Krim ble annektert i 2013, er slående.
Og her står det nå 200 norske soldater.