Statsforvalteren har ved brev av 22.02.22 opphevet Leirfjord kommunes vedtak om nedleggelsene av skoletrinnene ved Tverlandet og Ulvang oppvekstsentre.
Dette var en varslet reaksjon fra både den politiske opposisjonen og fra brukerne. Den helt åpenbare mangelen av prosesser rundt saken har flere ganger blitt ettertrykkelig etterlyst, men blitt avfeid av administrasjonen, av Arbeiderpartiet, av Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Ingen vilje eller ydmykhet til å sette seg inn i det som ble etterspurt ble vist. Ingen svar eller diskusjoner rundt det som egentlig er selve essensen for å kunne gjennomføre en slik prosess, nemlig «Kommunikasjon – Informasjon – tilstrekkelige høringsfrister».
Manglende prosess
Den formelle begrunnelsen Statsforvalteren bruker for opphevelsen av vedtaket er den samme som brukerne, opposisjonen og media har påpekt gang på gang, nemlig manglende prosess.
Statsforvalteren viser til et rundskriv, Udir-2-2012, som burde være velkjent for administrasjonen. Kommunen har bare ganske enkelt unnlatt å følge retningslinjene. Selv om det samme rundskrivet presenterer retningslinjene som må til for en godkjent prosess, selv om opposisjonen har henvist til denne, selv om brukerne har lest rundskrivet og forholdt seg til dette. Selv om, så var det viktigst for administrasjonen å få vedtatt en skolenedleggelse hvor de trodde og mente de hadde gjort en god nok jobb, i alle fall en jobb som tilsynelatende klang godt nok i ørene til AP, FrP og SV.
Dette var viktigere enn å ta seg tid og flid til en ryddig prosess, som i all hovedsak er ment som en trygghet for de berørte parter og det som skal kjennetegne en seriøs og respektabel ledelsesstrategi.
Hadde administrasjonen fulgt retningslinjene kunne vi fått en ryddig prosess med lang høringstid, informasjon og kunnskap rundt skolenedleggelsen for alle parter. Det er overveiende sannsynlig at man ikke hadde hatt enighet i sak, men i alle fall en ryddig prosess hvor alle berørte parter hadde følt seg respektert og hørt. Nå har vi endt opp med en enorm sløsing av ressurser i form av lovlighetsklager, tilspissede diskusjoner, usikre foreldre og oppskremte usikre barn.
Ikke minst ble vedtaket opphevet av Statsforvalteren.
Uforsvarlig
Statsforvalteren har konkludert med at saksbehandlingen vedrørende skolenedleggelsen ikke har vært forsvarlig, som følge av manglende kontradiksjon (muligheten til å imøtegå LKs undersøkelser og standpunkt, typisk et gjennomarbeidet høringsdokument) og mangelfull høring. Statsforvalteren har videre konkludert med at feilen kan ha virket inn på vedtakets innhold. Med andre ord at kommunestyret kunne ha kommet til en annen konklusjon dersom saksbehandlingen hadde vært forsvarlig.
Ovennevnte er helt sentrale forvaltningsrettslige prinsipper, som er utarbeidet for å ivareta innbyggernes rettsikkerhet. Statsforvalterens konklusjon vil derfor også kunne ha betydning ut over skolened-
leggelsessaken, dersom denne type saksbehandling har vært gjeldende over tid og i andre saker.
LK synes ikke å ta inn over seg alvoret i saken, ved at de nå varsler at de på kortest mulig tid skal starte ny høring, med sikte på ny behandling i juni.
Dette legger altså administrasjonen og ikke minst AP, FrP og Sv til grunn som barnas beste, ikke å vite hvilken skole eller klasse de skal gå i helt frem til skoleslutt.
Konklusjonen er at nok en gang viser administrasjonen og politisk ledelse åpenbare mangler, denne gang med brudd på rettssikkerheten for innbyggere i kommunen.
Lite omstilling
Det er høyst på tide at man ser på hvorfor man opplever at administrasjonen ikke følger de regler som gjelder for deres virksomhet.
Om dette er manglende kompetanse, manglende vilje, manglende styring, eller manglende styringsdokumenter er man i Leirfjord kommune snarest nødt til å finne ut av. Et av de åpenbare problemene er evnen til å forstå at det alltid vil være gunstig og ressursbesparende å følge de gitte regler. Tro det den som vil.
Man har sett svært lite til effekten av omstillingsprosjektet til Leirfjord kommune. Man har også sett svært lite til tall som underbygger at det har hatt effekt. Det man imidlertid har sett er administrasjonens tendens til å ikke følge retningslinjene innen sin virksomhet, og den mer skremmende tendensen er at posisjonen tilsynelatende ukritisk velger å gå for disse løsningene.
I 2021 behandlet kommunestyret en sak om utvidelse av sykehjemmet. Spesielt ble det lagt vekt på at antall beboerrom må økes, både ut fra generell økning av behovet, og spesielt fordi sykehuset driver en mer aggressiv utskrivning av pasienter som LK har plikt til å ta vare på, bl.a. i sykehjemmet.
Med andre ord hastet det med beboerrom.
Av tre alternativer valgte flertallet å gå for å bygge kontorer i det gamle sykehjemmet, frigjøre plass i det eksisterende sykehjemmet og deretter ombygge sykehjemmet med flere beboerrom.
I ettertid, etter å ha flyttet eksisterende kontorer ut av sykehjemmet, finner en ut at slik ombygging til beboerrom ikke kan gjennomføres.
Veilederen
To års arbeid har ført til at LK sitter med nye kontorer, frigjort plass i sykehjemmet, men ingen nye beboerrom.
Årsaken er at forarbeidet ikke er tilstrekkelig fra administrasjonen, hvor det også i disse sakene finnes tydelige veiledere å rette seg etter. Veiledere som det er åpenbart at administrasjonen bør sette seg inn i og / eller innhente ekstern kompetanse for å kvalitetssikre. Et dypdykk i veilederen for investeringstilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger, samt nylig vedtatt veileder for lokalisering og utforming av omsorgsbygg av januar 2022, viser at det ikke er overraskende at det ikke kan etableres en fløy med beboerrom med gjennomgangstrafikk av alle sykehjemmets ansatte.
Administrasjonen trodde og mente de hadde gjort godt nok forarbeid, Posisjonen mente også dette og arbeidet ble satt i gang.
Vanstyre
Tendensen i Leirfjord kommune, som man tidligere har sett å være det som omtales i media av redaktører som «En vanstyrt kommune», har nå blitt mer regelen enn unntaket.
Man kan nevne flere byggesaker, prosjekter innen omstilling, skolenedleggelser og innen flere virksomheter. Alle har samme tendens, dårlig utredning og sprengte budsjetter med økte låneopptak langt over det nødvendige.
Det siste tilskuddet er som nevnt et opphevet vedtak fra Statsforvalteren vedrørende skolenedleggelsen. Det svir nok betydelig mer enn hva innrømmes, og jeg er redd det har gått over til en prinsippsak for administrasjon og ikke minst AP, mer enn sunn fornuft.
Ture frem
Finnes det virkelig politisk vilje til å ture frem med innbyggerne på dette viset, eller er det på tide at politisk ledelse og administrasjon setter søkelyset på tydelige saksfeil i administrasjonen, slik at man kan unngå flere skampletter for fremtiden?
Robert Blomsø