Det er tid for å banne i kjerka.
Spørsmålet er: Hvor mange flertallsvedtak har kommunestyret fattet når det gjelder bygging av nytt sykehjem? Den mest effektive måten å si nei på er å si ja og ikke levere! Voltaire sa så viselig: Det beste er det godes verste fiende.
Oppleste sannheter
Det er ikke sikkert at dette ordtaket passer, for hvem har funnet på at en stor sentral institusjon (les sykehjem) er bedre enn flere små? For å komme til en slik konklusjon må man nødvendigvis ha utredet flere små, har noen gjort det? Oppleste sannheter skal alltid utfordres!
Om en slik sammenlikning ikke er gjort vil jeg her fremheve noen argumenter som kan belyse noe av problematikken der jeg mener at å bygge en stor institusjon er lite framtidsrettet og ikke spesielt gunstig når det gjelder realisering, drift, ressursutnytting, tjenestekvalitet og nærhet/trivsel.
Når det gjelder realisering så taler historien for seg selv, nytt sykehjem fortoner seg som en våt drøm. Kommunens politikere har gapt så høyt og så lenge at kjeven har låst seg i åpen stilling, kun sukk av avmakt er å høre.
Stor vs liten
En vurdering av stor institusjon kontra flere små institusjoner er gjenstand for diskusjon. Jeg vi komme med følgende, mer eller mindre, underbygde påstander:
En stor institusjon har et større potensial til å produsere flere og dypere personell konflikter enn små lokale institusjoner. Dette medfører dårligere produktivitet og behandlingskvalitet. Personell rekruttert lokalt nær en desentral liten institusjon er mer robust i forhold til potensielle konfliktsituasjoner.
En stor sentral institusjon reduserer eierskapsfølelsen hos arbeidstakerne noe som svekker rekruttering, fleksibilitet og kvalitetsproduksjon. Små lokale institusjoner gir større eierskapsfølelse, lokalt engasjement, bedre sikkerhetsnett/transparens.
En stor sentral institusjon reduserer hyppigheten på sosialt samvær mellom pasienter og familie/venner på grunn av transportavstander og mer rigide driftsrutiner. I små lokale institusjoner vil tilbøyeligheten til å «stikke innom» være større. Dette er en vesentlig kvalitet som pasienten/brukeren vil ha tilgang til i en ellers monoton rutinepreget hverdag.
Mulighetene til å realisere en stor sentral institusjon synes å være rimelig urealistisk, og heller ikke ønskelig om man tar på alvor ulempene ved en slik realisering. Økonomisk vil det være mye dyrere pr. kvadratmeter å bygge en stor institusjon kontra flere små. En stor institusjon er en kompleks bygning der en rekke fordyrende bestemmelser slår inn på grunn av størrelse og driftsform.
Mangel på realisering av nytt stort sykehjem bør medføre en totalt ny gjennomgang der man tar en grundig gjennomgang av en alternativ desentralisert struktur som bygger på en realisme som løser kortsiktige og langsiktige problemer.
Tiltak
Konkret vil jeg slå et slag for følgende opplegg:
For å gi samhandlingsreformen substans så bør deler av dagens sykehjem kun brukes til «liggende» brukere/pasienter. Dette vil gi bedre bruk av spesialiserte personellressurser, noe som vil høyne kvaliteten. Dagens sammensatte inntaks-
rutiner er lite treffsikker når det gjelder å dekke brukernes individuelle behov mht. kvantitet og kvalitet.
¤ Dagens sykehjem bør rehabiliteres og gi plass til 25 liggende pasienter + 15 brukere.
¤ Det bør bygges en ny moderne institusjon på Tjøtta, anslagsvis 10-15 brukere.
¤ Det bør bygges en ny moderne institusjon på Søvik, anslagsvis 10-15 brukere.
¤ Det bør bygges en ny moderne institusjon i Ura, anslagsvis 10-15 brukere.
¤ I tillegg bør åpen omsorg utvides ved bygging av flere moderne omsorgsboliger.
Alt dette vil antakelig kunne realiseres innenfor en prislapp på mindre enn 200 millioner. For å løse det akutte kapasitetsproblem som vi har kan dette løse ved å realisere Tjøtta og Søvik i løpet av 1-2 år.
Jeg får inderlig håpe at ikke Voltaires ord blir snudd på hodet der det vil hete: Det verste er det bestes verste fiende.
Finn Jacobsen