«Energi og Havromskonferansen» tar opp en rekke tema som alle handler om næringsliv og arbeidsplasser knyttet til havet.
Verdiskapning med havet som arena og leverandør av råvarer, har faktisk bygget opp det meste av samfunnene langs kysten av Nordland. Et fylke som geografisk er som en strimmel av fastland på hundre mil. Og med tusenvis av små og store øyer spredt utover i de nære havområdene.
Dette fylket har mer enn en fjerdedel av Norges totale kystlinje.
Kunnskap
Ett av områdene der denne regjeringen har store planer, nemlig hav-vind, skal omtales på denne konferansen.
Det jeg spør meg om er: Vet vi nok om konsekvensene av en slik utbygging?
Det finnes ingen analyser av hva det betyr for fiskeri, sjøpattedyr, sjøfugl og havets mangfold som evig leverandør av mat. Men om vi vender oss til Skottland, kan fiskerne der melde om store negative virkninger for deres næring. Mest på grunn av plassen vindturbinene tar i form av kilometerlange fortøyningskjettinger som hindrer fisket.
Vi vet ingenting om hvilken påvirkning lyden fra turbinene har på livet i havet. Den infralyden sompåvirker omgivelsene på land, går jo både lettere og lengre gjennom vann. Sjøpattedyr bruker sine egne lyder til å orientere seg, finne mat og en make når det behovet kommer. Fisken hører også mer enn vi tror, og at de advarer hverandre mot farer med lyd er nå kjent.
Nylig er det oppdaget at hummer som lever inntil kraftkablene på bunnen, pådrar seg store misdannelser på grunn av elektromagnetisk stråling fra kablene.
Ikke fornybar
Vindturbiner på land skal ikke omhandles her, bortsett fra dette; Enten de står på land eller i havet blir elektrisiteten de produserer konsekvent omtalt som «utslippsfri og fornybar».
Det er ikke riktig.
Forbruket av forskjellige metaller i både turbinene og kablene er det samme: Svært høyt, og resultat av enorm innsats fra gruvedrift over hele verden. Dersom storstilte planer om havvind skal realiseres, har jorda vår ikke nok av hverken kobber eller andre av de nødvendige metallene til å virkeliggjøre planene. Det fortoner seg ikke som noe annet enn luftslott, konfrontert med virkelighetens verden.
Produsentene opplyser at levetiden er 25 år. Erfaringer så langt viser at den er mye kortere. Men uansett; vingene er et enormt avfallsproblem, siden de hverken kan gjenbrukes eller gjenvinnes. Foreløpig blir de gravd ned, noe som er en uholdbar løsning. De inneholder det svært giftige stoffet Bisfenol A, som ender i grunnvannet.
Noe som vil hindre landbruket og matproduksjon i store områder omkring dette primitive deponiet.
Slitasje
Vingene og den slitasjen de er utsatt for, er et alvorlig problem for vindkraft til havs, og er i beste fall underkommunisert fra produsentene og regjeringen, i verste fall holdt tilbake. Dette skal omtales her, basert på to store undersøkelser (se faktaramme).
Turbin-vingene består av glassfiber-matter, epoxy og herder. I motsetning til polyester, inneholder epoxy 35 % Bisfenol A som er et svært helseskadelig stoff.
NORWEA som er vindkraft-bransjens forening, opplyser at erosjon og slitasje på propellvingene er ca. 120 gram i året.
Dette er feil.
En studie fra universitetet i Strathelyde i Glasgow, som egentlig skulle fastslå vedlikeholds-behovet for vingene viser dette. Arbeidet ble fulgt av tre norske forskere (se faktaramme). De kunne fastslå et det forsvant 62 kilo fra hver turbin pr. år som mikro og nanoplast. Det ble tatt utgangspunkt i 4,2 MW turbin-vinger som veier 20 tonn hver.
Den vesentlige slitasjen var naturligvis på vingenes fremkant. Et ikke ukjent problem for luftfarts-bransjen.
I overflaten
Nå kan man hevde, at plastforsøplingen i havet er så alvorlig, at dette blir et lite problem i sammenhengen. Men dette er noe annet, for mens plasten i havet for det meste synker til bunns, og avgir sin mikroplast i løpet av lengre tid, vil mikroplast fra vindturbiner spre seg på overflata, og i store mengder. Avhengig av vingenes lengde, og været. Regn, sludd hagl og snø trekker alt i samme retning: Erosjon og forurensning øker eksponentielt under disse påvirkningene.
Noe en studie fra Universitetet i Delft i Nederland viser: Forurensingen fra turbin-vinger øker jo nærmere havet (og typisk kystklima) turbinene står. Det gjort forsøk på å påføre fremkanten av vingene et beskyttende lag av polyurethan. Men dette stoffet er også giftig, og det viser seg at det blir slitt av etter 8-10 måneder.
Hva er så konsekvensene av denne slitasjen og spredningen av mikroplast i det øverste sjiktet i havet?
En rekke fiskearter gyter i vannmassene, og de befrukta eggene driver avgårde
Underveis har avkommet næring i plommesekken som er den medbragte nista.
Mikroplast
Larvene er ennå ikke svømmedyktige, og når plommesekken er brukt opp, må de skaffe seg noe å spise.
Det avgjørende er derfor, at på dette stadiet i oppveksten befinner de seg midt i en voldsom oppblomstring av plante- og dyreplankton, og det er bare å forsyne seg. Da begynner en rask vekst, og snart får de finner og spord, og kan svømme. Spesielt vekk fra de sultne middagsgjestene som omgir dem.
Her er vi ved mitt poeng: 1500 vindturbiner til havs, vil til sammen sende 93 tonn giftig mikroplast ut i havet hvert eneste år.
For en fiskelarve, er dette til forveksling lik det planktonet som er det eneste den kan få fatt i. Mikroplast er ikke mat for en så liten kropp, men definitivt giftig nok til å skade denne organismen alvorlig. Bisfenol A er en hormon-hermer og kan forstyrre hva som helst som er i vekst og utvikling. Og dette gjelder alle larver av alle bestander av fisk som gyter i vannmassene.
Sakte men sikkert vil derfor bestandene av fisk reduseres, og til slutt vil denne evige produksjonen av mat opphøre.
Overta kysten
Store deler av mitt voksenliv har dreid seg om kampen for å bevare natur og miljø. Som ansatt i Nei til Atomvåpen, som leder for Greenpeace Norge og som tillitsvalgt i Naturvernforbundet.
Alle mine høringer, klager og protester til myndighetene har blitt besvart med denne formuleringen: «En samlet vurdering tilsier at fordelene ved tiltaket er større enn ulempene det medfører».
Min konklusjon på vindkraft til havs er derfor:
«En samlet vurdering av dette tiltaket tilsier at vi står ovenfor en velredigert plan for at kraftproduksjon og oppdrett skal overta kysten og havet.
Myndighetene vil tyne de siste rester ut av fortsatt økonomisk vekst og økt forbruk under mantraet: «Det grønne skiftet».
Bjørn Økern
Brasøy
Mine kilder
Dette innlegget er basert på to store undersøkelser.
¤ «Leading Edge erosion and pollution from wind turbine blades»
Universitetet i Strathclyde i Glasgow, published july 2021.
https://drive.google.com/file/d/1z8YFP0JFmR-0ywpijtClfDEy2gT-6wFB/view?usp=sharing
¤ Minimum Leading Edge Protection Application Lenght to Combat Rain-Induced Erosion of Wind Turbine Blades.
Universitetet i Delft, Nederland. Published march 2021.
I samarbeid med SINTEF Ocean Norway, NTNU Norway, University of Enginering Sciences, Grimstad, Norway.