Appell fra Rebekka Reiertsen Engseth, 19 år og elev ved KVN på Nesna, framført på markeringa av den internasjonale kvinnedagen på Nesna.
I dag er det den 8. mars; den internasjonale kvinnedagen. Dette er en dag hvor vi skal minnes alt det som kvinnene før oss har kjempet for gjennom generasjoner. Det har ikke alltid vært slik at vi har fått en klapp på skulderen for den jobben som har blitt gjort, men vi kan jo bare tenke oss hvordan verden hadde sett ut foruten.
Jeg er en ung kvinne, og vet en hel del om hvordan det er å leve som ung kvinne i dagens samfunn. Fra ung alder har jeg alltid syntes at det har vært uproblematisk å kalle meg feminist, fordi for meg er det helt innlysende:
Jeg syns det er riktig at jeg blir betalt akkurat like mye som mine medarbeidere.
Jeg syns det er riktig at jeg skal få ta avgjørelser når det kommer til min egen kropp.
Og jeg syns det er riktig at jeg fortjener den samme respekten som alle andre.
Ettersom tiden har gått, har jeg forstått at ordet feminist ikke er så veldig populært. Det blir ofte sett på som noe negativt i den duren at det blir ansett som synonymt med manne-hating. Men per definisjon står feminisme for at vi alle skal ha samme rettigheter uavhengig av hvilket kjønn vi representerer. Slik som Mary Wollenstonecraft en gang sa, så ønsker ikke vi kvinner å ha makt over menn. Vi ønsker å ha makt over oss selv.
Jeg er en av de heldige, fordi jeg har fått vokse opp i en verden hvor kvinnene i tidligere generasjoner har kjempet kampene for meg. I mange deler av verden går det bakover når det kommer til kvinners rettigheter, og det er ingen land i verden som kan kalle seg helt likestilt.
Jeg tror det er viktig å huske på, spesielt i disse tider, med krigen i Ukraina og endringen av abortloven i Polen, at det er mulig å vinne rettigheter, på samme måte som de kan gå tapt.
Derfor er det viktig å kjempe for rettighetene våre, og akkurat derfor er det viktig å kalle seg selv for feminist.