Vi har flere ganger beskrevet hvordan Helgeland har endret karakter i forbindelse med endringer i næringsstruktur, bosetting, og samferdsel. «Hvor verdiene skapes» er gjentakende tema i ulike samfunnsdebatter om distriktspolitikk og samferdsel.
Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran satte ord på sentrale utviklingstrekk på Helgeland da han nylig var på besøk under et arrangement i regi av Sentrum Næringshage i Sandnessjøen:
«Oppdrettsnæringen på Helgeland eksporterer mer enn Alcoa og Mo Industripark til sammen».
Sitatet stemmer med tall vi tidligere har benyttet her i avisa.
Aluminiumsverket i Mosjøen (Alcoa) omsetter ifølge sist tilgjengelige tall for litt i overkant av sju milliarder kroner, med en driftsmargin på rundt 11 prosent.
De rundt hundre bedriftene i Mo Industripark omsetter ifølge selskapet selv for rundt sju milliarder kroner i året. De to industristedene representerer altså en samlet omsetning i området 14 milliarder kroner.
Eierne av de største industribedriftene holder til i andre land i Europa eller USA.
Mowi, region nord, som ledes fra Sandnessjøen og slakter fisken sin i Herøy, oppgir ikke lokale tall. Men slakter de 75.000 tonn i året, og selger denne til en snittpris på 80 kroner kiloet (prisen rundt påsketider er over 100), omsetter Mowi Nord for rundt seks milliarder kroner.
De viktigste bedriftene på Lovund omsatte i fjor for til sammen 3,7 milliarder.
Et utvalg oppdrettsbedrifter i Alstahaug, Dønna, Herøy, Vega, og Rødøy omsetter for rundt 1,1 milliarder.
Summerer vi kommer vi til rundt 11 milliarder. Men i tillegg kommer en stadig bredere leverandørnæring med brønn- og servicebåter, nøter, fortøyninger, og annet utstyr.
Vi regner med ministeren har sin uttalelse i behold.
Et viktig poeng er at en stor del av havbruksnæringen er lokalt eid, særlig oppdrettsaktørene.
Og inntjeningen har over lengre tid ligget til dels langt over nivået i mer tradisjonell industri, ikke sjelden på 25-30 prosent driftsmargin. Det betyr at den enorme verdiskapingen blir i stor grad igjen i regionen. Som vi har sett benyttes kapitalen i bare beskjeden grad på luksusvarer, fine båter må man da ha.
Men det investeres ganske enormt i ny virksomhet, i innovasjon og forbedring.
Til forskjell fra enkelte andre føler vi ikke behov til å drive noe konkurranse i regionen med disse tallene.
Men tallene er viktig fordi de viser endringen gjennom etterkrigstida, fra dyp fattigdom i øydistriktet, med tilhørende flukt inn til industristedene, til galopperende aktivitet og velstand på kysten.