Før påske gikk en smule opphetet runde om hvorvidt video-overføring fra kommunale politiske møter var et gode eller et onde.
Diskusjonen hadde utgangpunkt i et utspill fra Dønna Høyre, som har vært konsekvent motstander av video-sending fra politiske møter. «Den gode lavterskeldebatten og dialogen er nesten borte», sa Stina Hermansen.
Flere av lokalpolitikerne frykter at kommune-TV blir mer en planlagt forestilling, enn en variert og grundig debatt om aktuelle saker, hvis folkets utvalgte skal grue seg for TV-bildene, og ikke minst at opptreden på talerstolen blir liggende på arkiv.
En episode fra et tidligere møte i Dønna har blåst nytt liv i debatten om kommune-TV etter at et innslag fra et møte verserte som nærmest allmenn forlystelse i diverse digitale kanaler.
Hermansens partifelle Trine Sivertsen Hjortdahl: «Nå brukes formannskapene mer som en politisk scene. Kommunestyrene skal fortsatt streames, men jeg har blitt mer usikker på de underordnede organene».
Gunnar Lorentzen (Ap) støttet synspunktene: «I likhet med Stina Hermansen, er jeg redd for at det politiske verkstedet blir borte. Det blir litt stramt når alle må på talerstolen. Samtidig er det viktig at befolkninga får se hva som skjer i de politiske organene. Det må være en balansegang».
Tilhengere av kommune-TV mener overføringer vil øke interessen for lokalpolitikk, og bidra til større åpenhet.
Vi har forståelse for argumentasjonen fra motstanderne av kommune-TV.
Spesielt for nykommere i lokalpolitikken kan det være krevende nok å ta ordet i en såpass formell sammenheng som et formannskap eller kommunestyre er. Risikerer man at klipp fra debattene blir arkivert og kanskje videreformidlet, kan dette oppleves som en ekstra belastning.
Åpenhets-argumentet har vi mindre sans for – møtene er jo åpne.
Samtidig kan man ikke «tvinge ånden tilbake i flaska».
Terskelen for å delta i det offentlige ordskiftet har blitt senket med digitale medier. Det må vi leve med.
Politikere kan faktisk trene på å entre en talerstol – foran mikrofon og kamera.