Vanligvis hører vi «sannheten er krigens første offer», når en konflikt bryter ut. Dette er naturligvis fortsatt riktig.
Opptakten til invasjonen av Irak var etterkrigstidas mørkeste propaganda-kapittel. I krig kan kampen om hjerter og sinn være avgjøre for konfliktens utfall.
Men i Ukraina-krisen har vi sett et spennende trekk i motsatt retning.
USA og Nato fortalte i ukene for krigsutbruddet i Ukraina at en invasjon var nært forestående. Det var kun snakk om dager, til slutt timer.
Ryggmargsrefleksen hos både medier og tilskuere var naturlig skepsis. Da russerne sendte ut signaler om at de hadde kommet på andre tanker, og var på vei hjem, svarte USA og Nato: «Nei, forberedelsene fortsetter».
Det skulle altså vise seg at det foregikk storstilt lekkasje av presis etterretning fra vestlig side.
Nato-sjef Jens Stoltenberg bekreftet før helga at man ønsket å signalisere til Russland hvor detaljert informasjon man hadde om de russiske forberedelsene.
Underveis har naturligvis ledelsen i Ukraina blitt grundig orientert om hva som var på gang, og har kunnet forberede seg deretter – en mulig forklaring på at russerne allerede ser ut til å ha gått på store problemer under innmarsjen i nabolandet.
Nato og USA har nå skaffet seg en uvurderlig kapital i form av troverdighet rundt kommunikasjonen i denne konflikten. Russerne er tilsvarende degradert med forsøkene på å selge inn sine budskap. På krigens første dag innkasserte dermed det som nå er forsvarsmaktene en stor seier, og kunne si «hva sa vi – russerne løy hele tida».
Vi har lagt bak oss et tiår der «fake news» har blitt en svært alvorlig utfordring for alle åpne, demokratiske samfunn. Brexit hadde trolig ikke vært mulig uten vidåpne kanaler for regelrett løgnaktig propaganda. Vaksinemotstand, det samme.
Og tør vi tenke på hvem som kan ligge bak og ha interesse av å stimulere til at slik splittende informasjon får slå rot?
6. januar i fjor gikk en ustyrlig horde til angrep på kongressbygningen i USA.
Mange i denne uforklarlige bevegelsen sverget til hva de leste på facebook, for der sto det jo av Hillary Clinton drakk barneblod til frokost. Og USA ble da styrt av en president som bare fant på historier, og skrev det på twitter. Faktabasert kritikk kunne bare avvises med å si «fake news».
Etterforskningen i regi av Kongressen skal fastslå hvor nær USA var et væpnet statskupp.
Hvis alle venner av Ukraina (og venner av demokratiske åpne samfunn) nå lærer av erfaringene, spesielt fra de siste dagene, kan verden ha tatt syvmilsteg vekk fra despotiets teknikker.