Festivalforfatter Simon Stranger framførte denne prologen, inspirert av Nordlands Trompet, under åpningen av Petter Dass-dagene 2022.
Denne historien er altså sann
og handler om reiser på vann og på land
og selv om det nesten ikke går an
at alt dette hendte en eneste mann
så len deg tilbake, og lytt er du grei,
for fortellingen handler faktisk om meg
Petter Dass-museet sendte en invitasjon i september
før pesten stengte landet, i november og desember
De ville ha meg til å åpne en årlig festival
og bare en som er syk eller gal
takker nei til syv søstre og storslått natur
bare en som er rik eller sur
kan finne på å takke nei
så jeg gjorde meg klar til å legge i vei
Begynnelsen på hele denne fadesen
startet da jeg tok meg ved nesen
jeg glemte helt å skru vekkerklokken på
og våknet i sjokk da mitt fly skulle gå
Jeg ristet på hodet, jeg bannet og skrek
«Du Simon, du Simon, ditt døsige nek!»
Dermed var det ikke med buss eller fly,
jeg toget av sted fra min fødeby
men først med apostlenes hester til fjorden
(hvor bølgene gnager og eter av jorden)
der lette jeg etter et passende skip
som kunne frakte meg helt ifra Oslo og hit
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Den første jeg fant var stor som en by
blendene hvit og skinnende ny
MS Nordlys stod det skrevet på båten
jeg måtte ombord, og så etter måten
Fortøyningen hang i en passende bue,
og vekke fra dekk var kapteinen og crewet
så dermed tok jeg et grepa tak
og heiste meg opp i ro og mak
Jeg kløv over ripa, og kom meg på dekk
der børstet jeg flekker og smårusket vekk
så ruslet jeg rolig, måtte le av hvor lett
jeg kom meg med båten uten billett
«Hvem er nå du?!»
sa en stemme så streng
med toneleiet til en som gir deng
brått så jeg en vakt med en skummel batong
og kroppsbyggerkropp med en farlig fasong
med armer av den tømmerstokkstore sorten
som kan slenge en slegge fra Oslo til Horten
Jeg måtte finne på noe faderlig fort
før gorillaen slo meg flat som en lort,
så derfor hevet jeg stemmen og sa:
«Jaså, vet du ikke det, du, hva?
Jeg er din splitter nye kaptein!
Hvorfor er du så himla sein?
Gi alle beskjed, det er tid for å kjøre
så få i gang motoren, du vet hva du må gjøre!»
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Jeg kom meg på dekk, og grep fatt i roret,
og utsikten var som mot kirken fra koret
så kikket jeg på alle spaker og knotter
alle blinkende lamper og dingser og dotter
jeg testet ut noen, det klikket og sang,
og til slutt gled endelig skuta i gang
Over oss flokket flokker med måker
som svinset og skrek, ja, du vet som de bråker
men jeg lot skuldrene falle litt ned
så lettet over å ha kommet av sted
«Ser du det skjæret», mumlet matrosen,
og jeg bare nikket, ubesværet,
for hvem bryr seg om måker og skjærer her nå?!
Nei, nå drar vi opp gassen, nå gønner vi på!
Matrosen begynte og skrike og banne
og pekte frenetisk på kartet og vannet
men kart er som kjent ikke helt som terrenget
og foran meg lå
bare havnebassenget
og siden jeg hadde en tale å rekke
styrte jeg stødig
min skinnende snekke
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Hva som skjedde? Ja, tenk deg selv.
Først kom et brak, og et drønn og et smell
da farkosten traff et usynlig fjell
Passasjerene hylte og skrek i panikk,
jeg angret meg litt, et ørlite stikk
Snart begynte hele skuta å krenge
og ville synke til bunns om ikke så lenge
Jeg listet meg baklengs ned mot kahytten
grep et smørbrød som niste og tok en lettøl på styrten
så sveivet jeg stille en livbåt på vannet
og padlet med hendene, ørlite granne
langt vekk fra skammen og langt vekk fra mannskap
og langt bort fra skipet, forvandlet til vrak
snart havnet jeg ute i åpen sjø
og tenkte hva nå, er det her jeg skal dø?
Da fikk jeg en idé, kan hende litt sprø
men jeg knakk av en liten bit av mitt brød
og rekket opp genseren min, jeg lagde et tau
av den ulla som en gang kom fra en sau
Jeg surret fast godbiten godt med en snor
og kastet den langt og vel over bord
Som jeg håpet grep en nise snart tak
og nå bar det av sted i mot Skagerrak
Det gikk litt for sakte, og nisen ble trett
så da fanget jeg noen måker, rett og slett,
og festet på ulltråd og kastet dem opp
så fuglene flakset og fløy uten stopp
Bølge for bølge, rett mot mitt mål
jeg druste forbi både strender og bål
forbi folk som tok bilder og pekte og lo
«En båt dratt av måker? Ha, ha! Ho, ho!»
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
På havet jeg kjempet, mot maneter og mygg
jeg fisket en steinbit, å gud, den var stygg
Jeg gled forbi holmer, og hvete og bygg
og en svensk turist som sa «Titta! Hva snygg?!»
Slik fôr vi forbi Kristiansand og Stavanger
vi drøste langt utenfor Bergen og Levanger
og når himmelen mørknet, og dag ble til kveld
sang jeg en sang eller fem
for meg selv
Jeg sang litt for månen, og nynnet for stjernene
jeg sang Alle fugler, og takket måkene og ternene
jeg sang litt om fjorder og solskinn og regn
og rådyr og elg og oter og rein
Jeg sang litt om skifer og vestlandske tak
som ligner fiskeskjell der de ligger, i ro og mak
låver og holmer, nedslitte beiter,
rautende kuer, sauer og geiter
forlatte gårder med falmede låver
som blir til ruiner mens politikerne sover
Jeg sang om et gjenferd fra Nordlands trompet
og om åkre som bugnet av kål og potet
jeg sang litt om sild og neper og rips
og loft som er fulle av minner og nips
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Jeg sang litt om fiskernes krevende liv
og de stakkars konene de hadde til viv
som levde alene i måneder i strekk
mens mennene fisket og levde av spekk
og kjempet med ensomhet, stormer og sjøsprøyt
en kamp mot bølger og taukveil og rotbløyt
De sveivet opp garn med torsk og sei
og jobbet som gale i sesongen for skrei
omsider vendte de utmattet hjem
og drømte om fisk i sin ekteseng
de så for seg bittesmå rosa tunger
og glemte navnet på egne unger
Men hva med penger? Hva med alt det
en fattig fiskers familie trenger?
Fangsten ble kokt, og noe bra gravet
gjort om til festmat, om kokken var begavet
Noe av torsken ble tørket og solgt
ble bacalao i syden, sa fiskerne stolt
I hver bukt og hver bygd og hvert eneste sted
har generasjoner levd her i stillhet og fred
med fuglekvitter og høststormer,
med bølgeskvulp og sankthansormer
med fornuft og følelser, med latter og begjær
fra vugge til grav, slik skikkene er
Slik har kvinnene spunnet og vevd
slik har familiene høstet og strevd
måttet klare seg selv gjennom vinter og vår
båret melken fra sætra med brennende lår
Slik vokste min vestlandske svigerfar opp
som den siste i rekken, før gården ga opp
og nevøen tok over, fanget fossen i rør
solgte kraften som strøm, fra dør til dør
(siden dette er dét som så mange nå gjør
for klimaet vårt og naturen som blør)
og spør du meg hva jeg synes
er det noe vi bør
ja, har vi egentlig noe særlig til valg?
Kan vi innse at ikke alt er til salg?
Om ikke alt vi kjenner skal dø og bli borte
så koster en endring mer enn en skjorte.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Hva skulle vi egentlig gjort uten havet?
Dratt fra båter og bygd og begynt å nave?
Nei, takk til de unge, som står på kravet!
Som ser at naturen er selve navet,
er alt det som livet vårt bygger seg på
Tenker man seg om, er det lett å forstå
at fremtiden faktisk skapes her, nå
Fuglene slepte meg videre langs kysten
og jeg skrev om min tale, og forberedte dysten
og da himmelen mørknet og dagen tok slutt
sang jeg en ganske så lang trudelutt
Jeg sang litt om lyset og mørket i Nord
og om lyngen og ravet der samene bor
et folk som har bodd der i tusener av år
med reinsdyr og urfolkets krevende kår
De har levd på vidda i pakt med naturen
Passet reinsdyr og joiket før andre tok turen
før prester og gjester med våpen og fester
og tvang på dem språket og alle slags gester
De delte opp landet og sa «Det er mitt!»
det land som inntil da var helt fritt
Så sang jeg en trall om låver og kyr
om stakker og straffer og scootergebyr
Jeg nynnet vemodig om en viss Petter Dass
og skal avslutte snart, for det er ikke plass
til noe særlig mer av det som hendte
så mesteparten av dramaet må dramatisk nok vente
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Jeg kan ikke fortelle om hvalen jeg møtte
(stor og svær, den lignet et glinsende, skinnende skjær)
eller hvordan jeg kastet en lasso rundt halen
slik at motoren som drev meg mot nord, det var hvalen
I full fres, så spruten sto,
svømte den nordover, og jeg forsto
at jeg fortsatt hadde håp om å rekke min tale
men da skjedde selvfølgelig det svært så fatale
Hvalen trakk pusten, den begynte å dykke!
Jeg veivet farvel til hell og til lykke
for baugen den sank, båten styrtet mot bunnen
jeg hoppet raskt av, og du skjønner nok grunnen
jeg nektet å ende på havets dyp
blant mudder og mørke, og heslige kryp
Snart lå jeg og kavet, blant bølgene blå
og flaksen jeg hadde, var knapt til å forstå
for like forbi fór en svart og hvit ferge
jeg veivet med armen, skrek «Mann over bord!»
og merk mine ord, de begynte å berge
Billettøren kastet et tau ned i sjøen,
reddet meg faktisk fra døden, for søren
De dro meg i land, ga meg kaffe og svele
og nå kommer slutten på reisen, det hele
Jeg hoppet av ved museet og rakk det så vidt
og med tanke på alle farer, så smiler jeg vidt
men alt jeg har sagt er ganske så sant
bortsett fra alt som er dikt og tant.
Tusen takk for meg, alle sammen,
og takk til Dass for inspirasjonen
for diktet på rim som jeg fant underveis
som neppe skal hogges i marmor og gneis.
En stor takk til alle som sitter i salen
Kos dere glugg på festivalen!
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ: