Det kan være vanskelig å holde balansen i livet for tida, både når det er glatt ute og når man følger med på hva som rører seg i media og den offentlige debatten.
Når det er glatt ute er det for så vidt enkelt å gjøre noe med det, man kan ta på seg piggsko eller brodder når man skal ut og gå. Det finnes ikke noe tilsvarende å sko seg med slik at man unngår å ramle på ræv på den andre glattisen.
For det er mye drama, synes jeg, og kanskje særlig nå for tida. Så er det jo kanskje også dramatiske tider, på mange nivåer: pandemi, klimakrise, skyhøye strømpriser, sykehuskrangel og kommunestyrer som gjør nettopp det; styrer kommuner.
Og så går vi inn i et nytt år snart, og jeg tror ikke engang Vårherre vet hva vi har i vente.
For Vårherre er ikke så allmektig som hen en gang var, siden vitenskapen gjorde at vi sluttet å tro, og heller begynte å forholde oss til såkalte fakta.
Likevel er det mange i dag som velger å ikke tro på at klimakrisen er menneskeskapt, selv om det er nesten 100 % vitenskapelig konsensus om at den er nettopp det. Vi kan også velge å tro på vaksiner eller ikke. Den danske forfatteren Hassan Preisler sa klokelig om det offentlige ordskiftet at det farligste du kan gjøre er å nyansere og at det kan oppleves truende når noen prøver å oppheve svart/hvitt-bildet av verden. Med tilgang til all verdens informasjon og feilinformasjon tenker jeg at vi fort kan ende i et retorisk virvar av etos, patos og logos.
Det er til å bli svett av!
Så kanskje har vi godt av å kjenne litt på hvordan vi egentlig balanserer, og huske at livet, med få unntak, ikke er enten eller.
Det er både og. Det er mulig å være passelig informert samtidig som vi ikke bryr oss for mye. Vi kan være mottagelige uten at vi lar oss overvelde. Vi kan være takknemlige for mye, men uten å ta til takke med alt. Vi kan være forsiktige, men ikke så forsiktige at vi slutter å leve. Kanskje kan vi, ved å noen ganger stenge ute informasjonsflom og delingshysteri, vende oppmerksomheten innover og minne oss selv på at de beste tingene i livet verken er mediestyrte eller nedlastbare.
Sansene våre er nemlig gratis og ligger tilgjengelige hele tiden. Det vil si at vi når som helst kan stenge av for stress og tankespinn.
Går vi inn i naturen ser vi at den er full av forunderlige mirakler og kilder til endeløs undring og respekt. Legger vi oss bakover og kikker på og forsvinner i stjernehimmelen så er det mindfullness på høyt nivå, og den evnen er innebygget i oss alle. Kanskje tilbringe mer oppmerksom tid med menneskene vi er glad i?
Se lengre og bedre på dem. Lytte. Kanskje oppdager vi noe nytt?
Eller forsøke å lytte til den (eller de) indre stemmene våre. Hva sies?
At dyr kan ha god effekt på helsen er godt dokumentert. Jeg mistenker at de kan ha god effekt på livsbalansen også. Selv skal jeg være mye sammen med dyrene våre i året som kommer. Og siden vi i høst ble geiteforeldre, så er det nå ekstra mye kosing som begås på Djupdalen.
Faktisk er det så til de grader fint å være sammen med geitene at både media, offentlige debatter, pandemi og klimakrise kan gå å ta seg en bolle den stunden.
Med ønske om et velbalansert nytt år!