Fjøsnissen synes både businissen og etosnissen kan dra et visst sted, Rovaniemi for eksempel, sammen med alle de andre fjottnissene som stresser rundt der.
Hvert år den 13. desember tar jeg frem litt glitter, noen stearinlys og legger hjemmebakte lussekatter i en kurv.
Så truer jeg med meg et par av de andre damene på jobben, slår av lysene og går Lucia til kollegers store forlystelse. Det er slikt som skjer når man som åtteåring blir vraket som Lucia til fordel for hun med det lange, lyse håret. Da tar man igjen når man passerer 50. Dessuten har jeg jo en stor barnslig glede av å bære rundt levende lys og gi trøtte kolleger en latter og litt hjemmebakst på morgenkvisten. Dessverre ser det ut til at den barnslige gleden har forsvunnet fra julen, og vi er blitt noen overmette, handlingstrøtte rikinger som så vidt gidder å slepe oss til butikkene for å spy ut tusenlapper i ukene før jul.
Følgende samtale ble overhørt på bussen en ettermiddag i begynnelsen av desember idet vi passerer et hus som lyser og glitrer og blinker i alle kjente (og noen ukjente) farger:
– Kordan e’ det med deg. Har du pøntet nokke til jul?
– Nææi, eg giddiskje. Naboene pønter så mykkje at eg bare lar det vere. Næ, hele det der julegreiene e’ bare mas. Eg har tenkt å droppe julen i år.
Herlighet for et blasert, oppblåst folkeslag vi har blitt. Her sitter vi på toppen av riskremberget vårt, og det er så vidt vi orker å plukke i oss mandelen. Siden vi har alt vi trenger og vel så det, siden vi spiser festmat hele uken, er det liksom ikke noen vits i julen. Den er bare et ork og et unødvendig innslag i vår ellers så strømlinjeformede hverdag.
Det er fordi businissen og etosnissen har vunnet kampen om julen.
Businissen sier at du må ha spesialdesignete, dyre pakker i julekalenderen til alle dine barn. Etosnissen sier at pakkene helst må være bærekraftige og etisk forsvarlige, de må i tillegg være verdiladet og samlet sammen med omsorg. Businissen sier at mest mulig av huset må dekoreres med lys, mens etosnissen sier at lysene må være smakfulle og at årets mote tilsier en diskret lysslynge og store papirstjerner i vinduet. Businissen sier at du må ha all den tradisjonsrike maten i hus, inkludert syv sorter fra butikken.
Etosnissen sier at maten må være hjemmelaget fra bunnen av, og at utålmodige små barnehender skal være med på moroen.
Businissen sier at du skal ta deg en velfortjent hvil, et spa-opphold eller en storbyferie for å bli kvitt alt stresset som businissen selv har stelt i stand, mens etosnissen sier at du skal vaske rundt og henge opp julegardiner mens du lar roen senke seg over hjemmet, og lese eventyr for dine barn i skinnet av et par stearinlys som du har laget sammen med dem på juleverksted.
Er det rart folk blir stresset?
Er det rart de får lyst til å droppe hele julen og rykke frem til januar?
Når tid er det viktigste statussymbolet, når det egentlig er tid vi ønsker oss, så kommer julen fryktelig ubeleilig hvert år, og minner oss om all den tiden vi ikke har. Derfor er fjøsnissen mitt heteste juletips i år. Gi julen tilbake til fjøsnissen. Fjøsnissen er en skikkelig humørsyk, sta liten figur.
Lite men godt er fjøsnissens motto. Og har han ikke lyst til å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og spise julemarsipan en dag, så gjør han det. Fjøsnissen synes både businissen og etosnissen kan dra et visst sted, Rovaniemi for eksempel, sammen med alle de andre fjottnissene som stresser rundt der.
Fjøsnissen har stor barnslig glede av å legge twist i adventskalenderen og synes toppen av lykke er å spise en grovbrødskive med god sild og «en lille en».
Og viktigst av alt – fjøsnissen feirer jul i sitt eget tempo, etter sin egen smak og sin egen lommebok.
Har du sett fjøsnissen i det siste?
Ikke det nei. Han pleier ikke å være så langt unna, han er ikke så lett å få øye på, siden han er litt smålåten.
Men hvis du ser godt etter så finner du ham nok. Det gjelder bare å kvitte seg med de andre nissene på lasset.