Det er ganske skremmende å se at folk vi har valgt fordi vi trodde og stolte på dem, ikke er i stand til å gjøre rede for seg hvor de bor.
En gang i verden, da vi var betydelig mindre – i enhver betydning, hendte det vel at vi foran en fristende busk, et fat eller en kurv, lurte handa fram og snappet en godbit som raskt ble stappet i munnen.
Men godbiten fikk ikke riktig den rette smak før vi, etter et raskt blikk over skulderen, hadde konstatert at ingen så oss.
Leilighetstyveriet var dermed en suksess.
Nå hendte det nok ganske ofte at vi i etterkant fikk dårlig samvittighet. Ikke minst fordi vi på den tiden var overbevist om at Gud så alt. Og hva han ville gjøre og hvordan straffen ville arte seg, var tidvis litt skremmende. Derfor var vår oppførsel de kommende ukene plettfri og sterkt rosverdig. Men plutselig en dag sto fristelsen foran oss igjen. Og de siste ukenes sjelekamp var blåst bort…
Leilighetstyverier er nok i retten ansett som betydelig mindre alvorlig enn det vel planlagte og snedig gjennomførte tyveriet. Det er nok de små, i alder så vel som i rikdom, som tyr til og benytter seg av tilfeldighetenes spill og muligheter. Derfor får jeg meg sjelden til å moralisere over sånne tyverier. Man skal være god og mett og uten problemer for å motstå en fristende godbit.
Da er det annerledes med den ukultur som de siste årene og spesielt de siste ukene, er avdekket rundt stortingsrepresentantenes bruk og misbruk av saftige goder og muligheter. Med en lønn på praktisk talt en million i året, gratis reiser og et prisnivå på Stortingets kantine som bringer tankene hen på de velsignede 70-åra, og gratis bolig i Oslo for dem som trenger det, burde det være unødvendig å jukse seg til enda mer.
Men så er det altså at stadig flere blir tatt med buksa nede. Og det er slett ikke noe vakkert syn. Det ene er jo at representanters dårlige moral langt fra virker tillitvekkende. Det andre er jo at det ofte synes som om representantene ikke er i stand til å lese en enkel tekst. Og det styrker ikke akkurat vår tillit til folk som skal behandle kompliserte saker, der formuleringene ofte inneholder mer enn to såkalte fremmedord.
Hvor mange representanter som i fortid og nåtid har latt seg friste over evne, er for tiden et ubesvart spørsmål. Hittil har det vært antydet at seks er interessante for politietterforsking. Men så vet vi jo samtidig at noen allerede er dømt for å ha stukken handa for langt ned i godteposen, og en rekke har hatt det uvanlig travelt med «å ordne opp» i egne saker som har gitt dem titusener av ufortjente kroner.
Det er ganske skremmende å se at folk vi har valgt fordi vi trodde og stolte på dem, ikke er i stand til å gjøre rede for seg hvor de bor. Jeg har ved et par anledninger hatt den tvilsomme fornøyelse av å skulle følge mennesker med flere promiller enn hjerneceller hjem til en bopel de ikke var riktig trygg på hvor var. Men vi må vel kunne gå ut fra at stortingsrepresentantene holder seg edru i allfall mens de fyller ut de nødvendige skjema.
Men så vel og enkelt var det åpenbart ikke. Leilighetstyveriet er en synd og forbrytelse jeg som antydet, har en viss forståelse og tilgivelse for. Men jeg kjenner klart og tydelige at stortingsleilighetstyveri ikke kommer inn under denne kategorien. De fleste i dette landet er nødt til å betale sin husleie uansett hvor skral inntekten måtte være. Ingen, bortsett fra dem som har som tillitsvalgt oppgave å forvalte samfunnets pengesekk og moral, har, som stortingsrepresentantene, mulighetene til å bedra sine oppdragsgivere.
(Stortings)leilighet skaper åpenbart tyv.