Min far døde en vakker augustdag i 1955.
Jeg var 10 år og vi hadde nettopp startet slåttonna, fordi våren 1955 var usedvanlig sein.
Han var blitt syk 14 dager før, og det var første gangen jeg hørte ordet «hjerteinfarkt». Men før daværende distriktslege i gamle Nesna kommune, Odd Holst Rones, kunne komme heim for å konstatere og presentere dette nye navnet for pasient og resten av familien, måtte følgende organisering finne sted:
Da min mor og jeg hadde fått far inn i hus og lagt ham på en benk, ble det umiddelbart ringt til Nesna for å få legehjelp.
Vi hørte med til de få privilegerte som hadde telefon, så der sparte vi ikke så få minutter. Svært få av naboene hadde sånn luksus. Doktor Rones hørte med til den gamle typen doktorer som hele tiden var på farten rundt i distriktet, som regel med båt, MK «Bølgen» med Johan Nilsen til rors, og med en og annen bil, hvis sånne fantes, og det var vei.
Turen foregikk denne gang etter følgende rute og med følgende transportmidler: Bil til Hammerøysanden, innerst på Strandlandet, med motorbåt over Rana til Neppelberg. Der sto Bardals eneste bil, en lastebil, klar, og fraktet ham heim. Etter godt og vel to timer var han hos pasienten og kunne konstatere hva som feilte. Men han kunne ikke gi annet enn lindrende hjelp, og han beordret umiddelbart min far til sykehuset – i Bodø.
Hvorfor han ikke ble sendt til ett av de tre sykehusene på Helgeland, sier vel noe om datidens kompetanse.
Men hvordan få ham fortest mulig til Bodø?
Dette var en lørdag og bygdas motoriserte fartøyer var på Hemnesberget, som de alltid var på lørdager. Derfor måtte det ringes til Hemnesberget, til en av butikkene, som ble bedt om å finne en av båteierne, og umiddelbart sende ham og båten ut Rana, for å være syketransport.
Den alltid velvillige Sigurd Amundsen kom seg i båten, og aldri har vel skøyta hans vært så presset som akkurat den dagen.
I mellomtiden var far lagt i en sykekurv, plassert på lasteplanet på bilen, og fraktet til kaien der Amundsen og båten etter hvert dukket opp.
Sykekurven var stor og båten var liten, så kurven ble satt på tvers over romluka, så bar det ut gjennom Rana mot Nesna. En tur som tok vel to timer. Der ble han tatt på land og lagt inn på den gamle sykestua, hvor han lå til neste dag da hurtigruta kom innom, og han ble sendt til Bodø, hvor han formodentlig var framme sju-åtte timer senere. At han ikke allerede da var død, hører med til de store mirakler.
Men Bodøs kompetanse var altså ikke tilstrekkelig, og han døde et par uker senere.
Dette skjedde altså for akkurat 66 år siden, og når historien fortelles sånn, føler vel de fleste seg hensatt til den mørkeste middelalder.
Utviklingen av norsk helsevesen og transportmulighetene har på alle måter gjennomgått en fantastisk utvikling. Senere er jo hjerteinfarkt og lignende sykdommer blitt en nesten dagligdags foreteelse, men de aller fleste blir reddet og friske, fordi veien til sykehusene er blitt betydelig enklere og kortere. I sånne høver er det alltid snakk om minutter.
Så i dag ville selvsagt far blitt reddet, mest sannsynlig på Sandnessjøen sykehus, fordi det er nærmest. Og innehar nødvendig kompetanse.
Så la oss da for Jordens skyld, sørge for at sykehuset forblir i Sandnessjøen sånn at også folk fra Træna, Vega, Lurøy og Rødøy når fram i tide.