Polemikk kommer fra det greske ordet «polemos», krig, og ordet poletikk stammer også fra gresk, fra ordet «polis», bystat.
.Aristoteles påsto i sin tid at grekerne skilte seg fra barbarene ved at de ordnet politikken gjennom talens overbevisende kraft, og ikke ved voldens stumme tvang. Innenfor bymurene regjerte talekunsten, utenfor bymurene gjaldt krigskunsten.
I følge professor Rune Slagstad, en av vår tids synligste debattanter, beror en sånn tenkemåte på et fundamentalt sivilisatorisk framskritt: politikkens fredeliggjøring av krigens fienderelasjoner, fienden omformes til motstander.
Konfliktløsning. Da talens og etter hvert skriftens makt ble erkjent og tatt i bruk, ble politikk en strid mellom samfunnsborgere innenfor ordninger for fredelig konfliktløsning. Aristoteles betegnet mennesket som både et politisk og et talende vesen.
En erkjennelse som lå til grunn for all utvikling, den borgerlige revolusjon og senere ble den institusjonalisert i rettsstatens demokrati. Enighet om de statlige institusjoners betydning og virkefelt er grunnleggende for vår politiske kultur. Vi har på en måte etablert en slags grunnleggende og elementær tillit mellom samfunnets medlemmer som basis for politisk strid.
Enighet. Nå må ikke enighet om de grunnleggende ting forveksles med enighet om politisk praksis. Blir den grunnleggende enighet overordnet, blir resultatet som regel en alt for klam og fordummende politisk kultur. Det hersker i visse kretser en oppfatning om at kriteriet for at et ordskifte er vellykket, er om debattantene blir enige.
Et sånt snevert perspektiv er ganske sikkert med å forringe og forvitre den frie debatt og meningsdannelse. Et ordskifte som utspiller seg på den offentlige scene har ikke bare den konkrete motpart som mål, det henvender seg i like stor grad til den ikke-deltakende tredjeperson som er med på å bære den offentlige mening.
Konkurranse. Tidligere statsråd Gudmund Hernes har poengtert at den opplysende debatt også har et element av «polemisk frekkhet»: viljen til å gripe fatt i detaljer hos motparten, forstørre dem og gjøre dem til selve hovedsaken.
Formålet med polemisk strid er ikke å vinne eller tape, men å bidra til den offentlige meningsdannelse.
Det vil kort sagt si å forankre demokratiet i velbegrunnede meninger og posisjoner, gjerne av konkurrerende art. Disens er minst like viktig som konsensus. Å få uenighet synliggjort, er saltet i et hvert demokrati.
Kjedelig. Det norske samfunnet har i løpet av de siste 150 år utviklet et rimelig sterkt og robust demokrati. Til gjengjeld har vi ikke fått en like livskraftig diskusjonskultur.
Norske debatter er alt for sjelden både underholdende og opplysende. De beveger seg sjelden mot mulighetenes yttergrenser. Professor Rune Slagstad påstår i en artikkel at det skyldes de to store samfunnsformende bevegelser som dominerte 1900-tallet; den pietistiske folkedannelse og den sosialistiske arbeiderbevegelse. Begge «forente på forunderlig vis det demokratiske med det autoritære», mener Slagstad.
Og muligens har han litt rett.
Verken den kristelige påstand om å ha de eneste rette svar på de vesentlige spørsmål, eller den demokratiske sentralisme som preget for eksempel det unge Arbeiderpartiet, åpnet for sprudlende og frisinnet debatt. Svarene var på en måte gitt.
Det gjaldt bare å finne de formelt rette spørsmål.
Et gode. Så hva blir konklusjonen?
For eksempel at polemisk strid er et gode i seg selv. En debatt, uansett hvor skarp og såkalt usaklig den måtte være, har en viktig funksjon som et meningsdannende element. En skarp debatt skaper engasjement og interesse, mens et slapt og lite poengtert ordskifte er med på å sementere en klam og fordummende politisk kultur.
Problemet i vårt land er alt for lite politisk interesse og alt for lite polemisk strid. La oss derfor håpe at den kommende valgkampen og valget, bidrar til en frisinnet og frisk debatt som gjør oss klokere og øker den politiske interessen.
La oss huske at de gamle grekernes betegnelse på folk uten politisk interesse var; BARBARER.