KOMMENTAR: Pukkellaksen er allerede tatt i Ranelva og i Leirfjorden. Det betyr at den har nådd Helgeland.
Den er her i så enorme antall at den mest sannsynlig er kommet for å bli. Hva gjør vi med det, spør Helgelands Blads kommentator Rune Kr. Ellingsen i denne kommentaren. I faksimilen (innfelt) omtales laksen i samtaler mellom norske og sovjetiske forskere i media alt i 1973. Det er altså ikke noe nytt over pukkellaksens ferd mot Norge.
Det kan synes som om ambisjonene om å fiske opp pukkellaksen, er like fåfengte som planene om å fiske ut kongekrabben var for 25 år siden.
Pukkel
Pukkellaksen, den såkalte russerlaksen, er over oss. Som de tidligere tiders asiatiske horder velter den i enorme antall inn over våre grenser og dominerer hav og vassdrag i noen sommermåneder mens den skal gyte. Allerede er de første eksemplarene fanget lokalt på Helgeland, blant annet i Ranelva og i Leirfjorden.
Laksen ser litt annerledes ut enn vår hjemlige laks. Blant annet er den noe mindre og har sorte prikker på sporen. Og når den skal gyte, utvikler spesielt hannene en distinkt pukkel på ryggen. Derav navnet pukkellaks. Årsaken til at pukkellaksen har kommet til våre kyster, er at man i det tidligere Sovjetunionen bestemte seg for å spre den ut fra sine hjemlige habitater i det nordlige Stillehavet, til Kolahalvøya. Utenfor Sibir, Canada og Alaska svømmer denne fisken i store antall, og det fiskes mye på den. En betydelig kilde til mat, og en betydelig økonomisk faktor for fiskeindustrien der.
Kola
Etter at de første utsettingene ble gjort på 1950-tallet, etablerte den seg i farvannene utenfor Kolahalvøya. Men etter hva undertegnede kan registrere, var ikke de første utsettingene så veldig vellykket. Det er usikkert hvorfor. Kanskje ble den for hardt beskattet før den hadde blitt tallrik. Sovjetunionen skrek som kjent etter mat til egen befolkning, og etter naturressurser å beskatte av økonomiske årsaker.
Det ble derfor satt ut nye runder med pukkellaks på 1970-tallet. I følge ekspertene er det disse årgangene som nå har vokst seg svært tallrike, og flommer inn over våre grenser. Man kan som kjent ikke se den grense onder vann, som den sovjetiske ubåtkapteinen i Harald Heide Steen juniors skikkelse snøvlet frem i sketsjen som ble udødeliggjort av NRK i sin tid. Den eneste forskjellen er kanskje at pukkellaksen ikke har med seg sitt eget balalaika-orkester. Det balalaika-orkesteret har vi måttet stille med selv. Og det har vi gjort. Både hardcore sportsfiskere, forskere og politikere hyler over seg av sinne og fortvilelse over denne fremmede arten som invaderer vassdrag og kystfarvann og truer med å fortrenge vår hjemlige atlanterhavslaks.
Sovjet
Det er ikke den eneste gangen at Sovjetunionen gjorde store inngrep i etablerte økosystemer og miljøer. Stort sett uten å spørre noen av sine naboer til råds først. På 1950-tallet planla Stalin og Khrustsjov å demme opp flere av jordas største elver i Sibir, og omdirigere dem fra utløpene sine i Polhavet og ned til de karrige steppene i Sentral-Asia. Spesielt til Kasakhstan. Begrunnelsen var at man ville irrigere store områder der for å dyrke bomull. Bomullsindustrien der var allerede stor, og brakte sårt tiltrengt kapital til en militær supermakt som alt den gang var på konkursens rand økonomisk. Bomullen de dyrket, hadde for dårlig kvalitet, og vannet skulle bøte på det. Heldigvis ble dette aldri noe av.
Å omdirigere enorme vassdrag som Lena, Jenisej og Ob ville ha ført til at milliarder av liter med temperert ferskvann ikke rant ut i Polhavet. Det ville ha ført til at saltinnholdet i havet regionalt steg betraktelig, og at havtemperaturen ville ha falt. Det kunne ha ført til at havisen vokste voldsomt og gjorde mange steder helt utilgjengelige. Eller mangelen på ferskvann kunne ha ført til at iskappen krympet. Eller at mangelen på elveløp med temperert vann fikk permafrosten til å gjøre store områder om til isørken. Vi vet ikke hva konsekvensene av noe av dette ville ha blitt. Og det visste ikke de heller. Men det er vel ingen tvil om at disse inngrepene ville ha endret hele det globale økosystemet for alltid. Omtrent som om man plutselig skulle beplante hele Sahara-ørkenen med skog over natten.
Fåfengt
Kongekrabben, også kalt russerkrabben, kom til Norge fra akkurat samme sted, på akkurat samme vis som pukkellaksen. Advarslene og dommedagsprofetiene var mange. Den kom til å renske havbunnen langs norskekysten for vegetasjon og dyreliv, og forvandle hele kystens havbunn til undervannsørken. I dag er kongekrabben et av de mest lukrative sjømatproduktene vi har her til lands, og har blitt selve grunnlaget for bosetning og fiskerier i store deler av vårt nordligste fylke. Hele fiskerfamilier flytter sågar ens ærend til Finnmark for å få seg en krabbekvote.
Undertegnede er ingen biolog. Men det kan synes som om at ambisjonene om å fiske opp pukkellaksen og få den til å forsvinne, er like fåfengte og tåpelige som planene om å fiske ut russerkrabben var for 25 år siden.
Tvert i mot bør vi antageligvis bare akseptere at skjedd er skjedd, og se på hva vi kan gjøre for å nyttiggjøre oss pukkellaksen økonomisk. De som har smakt den, sier at den smaker fortreffelig. At oppdrettsnæringen da kan komme til å få en reell konkurrent fra en villaks, er en annen sak. Allerede er erfarne, kommersielle aktører i Finnmark på ballen og har tatt inn prøvepartier med pukkellaks for å teste ut. Det blir det nok mer av i tiden som kommer. Det kan også bety at det tradisjonsrike havfisket etter laks kan komme til å få en ny vår, så og si.
Ikke ukjent
Men saken er den at norske myndigheter slett ikke var ukjente med at pukkellaksen var kommet til våre kyster. Tvert i mot, alt i møter på 1970-tallet henstilte sovjetiske forskere til Norge om at denne fisken var en stor økonomisk mulighet, og at vi burde samarbeide om utnyttelsen av den (se faksimile). Hva som ble gjort fra norske myndigheter den gangen for 50 år siden, er ikke kjent. Men det er i hvertfall sikkert at dersom kongeriket Norge skulle hatt noen som helst innvirkning på pukkellaksens ferd mot våre farvann, var det da vi hadde sjansen.
Nå er den her, i enorme antall. Og den smaker som nevnt – fortreffelig.