«For de tradisjonelle næringene er vindkrafta også en katastrofe». «Vi må endre lovverket så det blir slutt på denne sanseløse ødeleggelsen av natur og lokalsamfunn.»
Dette var to av kraftsalvene som Christian Torset, gruppeleder i Nordland fylkesting og andrekandidat for SV ved stortingsvalget til høsten, i helga avfyrte med tekst og lyd på Facebooksida til Nordland SV. Hans budskap var at vindkrafta hadde «fått herje lenge nok».
Kaninføde
Det er ingen nyhet at enkelte vindkraftmotstandere har tatt i bruk krigsretorikk i sin kamp mot fleire vindturbiner. Representanter for organisasjonen Motvind Norge har utbasunert at vindkraftutbygging innebærer «etnisk rensing» av samene. Og samme organisasjon har etterlyst «kanonføde» for å stoppe vindkraftutbygginga.
Men det er nytt at en sentral fylkespolitiker i Nordland SV begynner å nærme seg det samme argumentasjonsnivået. Og det blir jo spesielt, all den tid den samme Torset gikk til valg i 2019, og fikk velgernes tillit, på å være «grunnleggende positiv til vindkraft».
Det var Stortingets enstemmige vedtak fra 2011 om å etablere et felles elsertifikatmarked med Sverige som la grunnlaget for vindkraftutbygginga i Norge. SV og resten av Stortinget ville ha mer fornybar energi. Og det var full enighet i Stortinget om at utbygging av vindkraft var et viktig virkemiddel for å nå det målet.
Elektrifisering
Ti år etter dette vedtaket, står det norske samfunnet på terskelen til en voldsom elektrifisering. Den norske transportsektoren er verdensledende i å ta i bruk elektriske kjøretøy, og vi vet at vi trenger betydelige mengder fornybar energi for at ny industri skal kunne erstatte 200.000 jobber i oljebransjen.
Mye norsk industri er allerede totalt avhengig av vindkraft, og blant annet Alcoa driver nå sine aluminiumsverk på norsk fornybar vindkraft.
Arealbeslag
De totale planområdene for de vel 60 vindkraftverka som er satt i drift eller under utbygging, er under 500 kvadratkilometer. Det utgjør i overkant av 1 promille av landarealet i Norge.
Av disse planområdene er det kun mellom 2 og 3 prosent som i praksis blir beslaglagt av vindturbiner og veger. Det reelle arealbeslaget for vindkraftverka er dermed ikke mer enn 15 kvadratkilometer. Det tilsvarer 0,03 promille av heile landets areal.
Å framstille dette arealbeslaget som en «sanseløs ødeleggelse av natur og lokalsamfunn», slik Torset gjør, er en karakteristikk som mangler rot i virkeligheten, og ikke minst som bidrar til å eskalere en debatt som hadde hatt behov for mer innestemme.
Torset har markert seg som en ihuga tilhenger av Nord-Norgebanen. Bygging av denne banen vil også medføre naturinngrep. Med sidearm til Harstad vil banelengda bli på 460 km. Asplan Viak regner i sin miljøutredning av banen en 200 meter bred korridor som linjens påvirkningsområde. Da snakker vi fort om 60 kvadratkilometer over bakken som blir lagt beslag på.
Når beslag av 15 kvadratkilometer i Torsets verden representerer en «sanseløs» ødeleggelse av natur og lokalsamfunn, venter vi i spenning på hvilken karakteristikk han vil bruke på et arealbeslag som er fire ganger større.
Katastrofe
Det skal en drøy porsjon politisk populisme til for å kunne konkludere med at vindkraft er en «katastrofe for de tradisjonelle næringene». Fiske og jordbruk tilhører definitivt landets tradisjonelle næringer. Men vi har til gode å registrere at vindturbiner på land har skapt noen katastrofe være seg for bønder eller fiskere.
Men vi antar at det er reindrifta som Torset sikter til selv om han favner så vidt at han ender opp med å inkludere alle tradisjonelle næringer. Spørsmålet er imidlertid hvilket grunnlag han har for å bruke så sterke ord.
Det er mange år siden de første vindkraftanlegga ble etablert i Finnmark, Troms og Nordland. For fleire av disse anlegga er det gjennomført forskning om hvilken innvirkning etablering og drift av anlegga har hatt på reindrifta. Det er ingen forskningsresultater som har dokumentert katastrofale virkninger.
Verken reintall eller slaktevekter er påvirka negativt at vindturbinene. I den utstrekning det er påvist unnvikelse fra området med vindturbiner, er det i hovedsak i anleggsperioden.
Å rope med voldsom styrke, uten at grunnlaget er til stede, har dessverre blitt en fast praksis for mange i vindkraftdebatten. Men at politikere faller for fristelsen til å fiske i rørt vann, i håp om å vinne en ekstra stemme, lover ikke bra for hva vi kan vente oss mot valget.
Marius Meisfjord Jøsevold, Oddmund Enoksen