Da jeg vokste opp, ble fiskerne møtt av flokker med ærfugl som la seg ved siden av båten og tigget avfall etter sløying av fisken.
Det var idyll.
Fuglene og fiskerne levde i et samspill og vi hørte lite om arter på rødlista. På lysbotten så vi daglig steinbit, og tareskogene var frodige og gav beskyttelse for småfisk som skulle vokse seg store. Om vårene og somrene hoppet ørreten i hver vik og lokket folk ut med dragnot på fine sommerkvelder for å hente seg matfisk. Det virket som om det var god balanse i naturen.
Men hva har skjedd de siste 50-60 årene? Ærfuglen er så godt som borte. Det samme er steinbiten. Tareskogene er nedbeitet, og havbunnen framstår som en undersjøisk ørken.
Det er mange år siden jeg så en ørret hoppe, men jeg ser daglig oter, og gråhegre er like vanlig som måse.
Oter
I 1982 ble oteren fredet og bestanden vokste drastisk, særlig på Helgeland.
Naturen er slik ordnet at alle vesener tar til seg den næring som er lettest å få tak i. Dette gjelder også oteren, som forsyner seg av steinbiten som store deler av døgnet ligger rolig på bunnen. Den enorme økningen av oterbestanden har gjort at steinbiten er så godt som borte. Dette har ført til at bestanden av kråkeboller har eksplodert. Selvfølgelig trenger også disse mat, og som mange vet, er tare og tang det de beiter på.
Resultatet har utløst store forskningsprosjekt for å finne ut hva som har skjedd med tareskogen, men å se på hvilken rolle oteren spiller virker fjernt for forskerne.
Men oteren er ikke dum. Den fant fort ut at holmer og skjær blir invadert av sjøfugl som hekker om våren og førsommeren. Det enkleste byttet er ærfuglen, for ea flytter seg ikke av redet selv om det kommer inntrengere. For oteren er det bare å bukke og takke for maten og slappe av med ferske egg til dessert. De andre fuglene forlater redet når inntrengere kommer. Men egg er jo god mat, tenker oteren og rensker fort en holme for egg. Nå skal det sies at den har en god samarbeidspartner i minken, men den er det faktisk skuddpremie på.
Fredninga av oteren ble innført for å styrke det biologiske mangfoldet. Men nå er ærfuglen borte, men oter ser vi daglig. Til og med i hagen hos folk. Og det biologiske mangfoldet er ofret på oterens alter.
Hegra
Da jeg var barn fantes det ikke hegre på Helgeland.
Jeg husker i hvert fall ikke at jeg så noen.
Men nå er det store flokker overalt. Hegra hekker i trær og slipper unna oterens plyndring, men den er en fantastisk fisker. Også hegra tar det som er lettest å fange. Derfor står hegra i grunne elve- og bekkemunninger og plukker så godt som alt av ørretyngel som skal ut i havet. Samtidig klør forskerne seg både her og der og skjønner ikke hvorfor sjøørretbestanden har gått så tilbake. Nå er det lakselusa som får skylda. Men da jeg var ung og fisket sjøørret, var det alltid lakselus på ørreten.
Men innerst i Oslofjorden er det både sjøørret og ærfugl, men der er det ikke oter og hegre.
Survival of the fittest
Nå er det slik at myndighetene forvalter bestandene av dyr og fugler.
Men de fortjener stryk for arbeidet de gjør.
Om det ikke var regulering av bestandene, ville trolig noen arter forsvinne, det man kaller «Survival of the fittest», det at den sterkeste overlever. Det er det samme som skjer i dag etter at skadedyr og skadefugler er totalfredet. Disse artene blomstrer, mens andre arter er i ferd med å forsvinne. Så kan vi diskutere om det er riktig at en av de mest effektive jegerne på kloden skal få utvikle seg fritt mens sjøfuglen blir taperen. Det syns ikke jeg. I det gamle samfunn ble oteren jaktet på på grunn av den fine pelsen den har.
Dermed ble bestanden regulert. Slik er det ikke nå.
Flytting av individer
Ettersom oterbestanden er ekstra stor på Helgeland, og er nærmest fraværende andre steder, kunne man gjort slik man gjør med havørna; nemlig fange den og sette den ut der den ikke fins.
Dermed ville man beholde bestanden og man kunne redusere bestanden kraftig der den er mangfoldig slik at det blir eksistensgrunnlag for sjøfuglen på Helgeland. Jeg skulle ønske at myndighetene kunne iverksette tiltak som igjen skaper balanse i naturen.
Det er fristende å tro at det er bestemt at oter og hegre skal være fredet, så skaden disse gjør skal man ikke se på når man forsker på hvorfor sjøfugl, sjøørret og tareskogen forsvinner.
Det er en klar parallell til det som skjer når man forsker på hvorfor det er lærer- og sykepleiermangel. Det er bestemt at lønningene ikke skal øke. Så bruker man ressurser i haugevis på å finne noe annet enn lønn som kan få opp rekrutteringen.
Til nå har ingen funnet svaret. Og jeg tror ingen finner det, ei heller svaret på hvorfor Nordlands fylkesfugl er i ferd med å forsvinne.
Lars Petter Østrem