Jeg leser Gunnar Breimos innlegg med interesse, slik jeg alltid gjør når den gamle ordfører og stortingsmann har noe på hjertet. For det er engang slik at de som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den, og Breimo er en god kilde til historisk kunnskap som vi forhåpentligvis selv den dag i dag kan lære av.
Lovnader
Jeg registrerer imidlertid at postombæringen til Myrholt ikke er det den en gang var, for Breimo siterer fra et innlegg jeg hadde på trykk for nær sagt flere måneder siden. Men jeg erindrer formuleringen, og den er verken klønete eller upresis: Helt siden jeg kom inn i kommunestyret har jeg hørt lovnad etter lovnad om nytt sykehjem. Det er utrolig hvor mange ganger det har vært rett før spaden har gått i jorden; dette konkrete uttrykket har vi hørt i kommunestyresalen en rekke ganger i denne saken.
Etter å ha unngått å bygge nytt sykehjem i fire år, gikk Arbeiderpartiet i 2015 så til de grader til valg på nytt sykehjem at det var umulig å få ut av dem noen annen politikk. Spurte du om idrettshall, var svaret nytt sykehjem. Spurte du om asfaltering av Peer Gynts gate, var svaret nytt sykehjem. Det var like før partiet endret kommunens motto for å understreke deres suverene valgløfte.
Robek
Arbeiderpartiet vant valget på en overbevisende måte. Like overbevisende var ikke deres politiske arbeid 2015-2019. Spaden skulle riktignok i jorden både en og to ganger, men selv med et historisk sterkt mandat var det umulig å realisere noe som helst. Det var ikke viljen det stod på, viste det seg, men pengene.
Det går nemlig ikke an å kalle seg ansvarlige politikere og legge opp til et løp som sender oss på ROBEK. Det er ikke slik at det kan være «verdt» en tur innom ROBEK bare man klarer å få realisert et eller annet. En slik retorikk vil jeg alltid ta avstand fra. Det handler ikke om vilje, det handler om realiteter. Når Breimo peker på at et nytt sykehjem kunne vært innflyttingsklart hvis bare kommunestyret hadde hørt på Arbeiderpartiet, så blir dette med absolutt all mulig respekt å melde nokså naivt. For Arbeiderpartiet har hatt alle muligheter til å sette dagsorden i mange år.
Åtte år med ordføreren, enda flere i posisjon, og med en anledning til å følge opp og påvirke kommunens drift ingen andre parti har vært i nærheten av, er det ikke slik at vi hadde hatt et sykehjem hvis vi bare hadde lyttet til Ap. Kommunen må ha økonomisk bæreevne til en slik investering og drift, og dette tar det tid å opparbeide seg. Denne realiteten har gått opp for Ap hver gang de har begynt å snakke om å få spaden i jorden. Derfor henger spaden fremdeles på en krok i garasjen.
Dessverre gjorde ikke Ap de nødvendige økonomiske grep mens de hadde sjansen, og det kan også tenkes at dette var medvirkende til at partiet nærmest ble tilintetgjort under valget i 2019.
Løsninger
Breimo spør hva jeg har gjort for å unngå å komme dit vi er i dag, og hvilke løsninger jeg ser for meg. Svaret på det er enkelt: Høyre har vært i opposisjon så lenge jeg har vært med i styre og stell. Vi har hatt minimal mulighet til å påvirke. Vi har imidlertid advart igjen og igjen om Rishatten, av mange årsaker – ikke minst økonomiske. Breimo har stått knallhardt på at det må realiseres på Rishatten, blant annet fordi det vil gå raskest. Historien viser hvem som så langt – dessverre – har fått rett.
Det som også har skjedd år etter år, er at de styrende partiene har holdt seg med for kostbare strukturelle løsninger som man har visst at det har vært mulig å gjøre noe med. Kan man med noen overkommelige investeringer endre i skolestrukturen og gi bedre tilgang på lærere samtidig som kommunen sparer millioner, er det millioner å spare hvert eneste år. Åtte millioner kroner i merforbruk årlig blir 64 millioner kroner over åtte år.
Det er to-tre idrettshaller, asfalt i de fleste av kommunens gater – eller et stort tilskudd til et sårt etterlengtet sykehjem. I 2011 vant Ap valget på å love at skolestrukturen skulle forbli urørt. Veksten i kommunen skulle erstatte 200 tapte skoleelever. I etterpåklokskapens lys ble dette et kostbart valgløfte for Alstahaug kommune å finansiere.
Løsninger
Så til løsninger. Jeg ser ingen umiddelbare løsninger som tryller frem økt kapasitet i eldreomsorgen, men det er noen tiltak som kan komme og som vil gjøre tilværelsen litt bedre for ansatte og beboere, samt den store andelen innbyggere som begynner å nærme seg en alder hvor behovet for slike kommunale tilbud gjør seg gjeldende.
For eksempel private omsorgsboliger, som Ap gikk imot – i en så uforståelig stemmegivning at den trekker partiets hensikter i tvil. Dette er ikke en erstatning for sykehjem, absolutt ikke, men slike boliger vil helt utvilsomt gi kommunen en bedre mulighet til å tilby gode tjenester på en mer effektiv måte enn i dag. Dette vil igjen sette kommunen i en bedre posisjon når det gjelder å samle krefter til et nytt sykehjem. Økt digitalisering, som man har hatt gode erfaringer med blant annet på sykehjemmet, er også noe som hjelper oss, uten at jeg igjen sier at mennesker kan erstattes av nettbrett og roboter.
Men til syvende og sist må vi legge om driften i kommunen tilstrekkelig til at det blir økonomisk handlingsrom nok til å realisere dette sykehjemmet. Dette arbeidet forsøker Høyre å støtte, men med to av 27 representanter i kommunestyret er det grenser for hva man kan forvente av vårt parti.
I blinde
Høyre kommer ikke til å servere jevnlige lovnader om at spaden skal i jorden bare kommunestyret vedtar et budsjett tuftet på fri fantasi, men når vi eventuelt kommer i posisjon til å gi et reelt sykehjemsløfte, vil det bli noe man kan feste mer lit til enn det vi har fått høre fra Ap de siste 10 årene. Så mye kan jeg love Gunnar Breimo, selv om det nok smerter ham å se sitt kjære Ap famle slik i blinde.
Avslutningsvis vil jeg, selv om jeg ikke alltid er så enig med ham, berømme Breimo for å opprettholde en tydelig stemme i samfunnsdebatten, og når han snakker om sitt eget vil jeg minne om at absolutt alle politiske liv hele tiden nærmer seg slutten.
Sitatet Breimo avslutter med kan formodentlig sies om de fleste politiske liv, ikke minst om man tar med resten av verset:
«Om eg tek så stygt
til orde er eg endå like snill.
Etter som eg synder gjorde,
lærde eg å vera mild.»
Vi gjør så godt vi kan, akkurat som de før oss har gjort. Så får ettertiden vurdere om det var godt nok.
Stig Tore Skogsholm
Alstahaug Høyre