Jeg vet ikke hvem av oss, meg eller Alstahaug kommune, som skal oppfattes som useriøs i forrige ukes reportasje, der de beskyldes for å bryte Opplæringsloven i forbindelse med samiskopplæring i kommunen.
Tilbød om å ta ansvar
Jeg ble kontaktet av Alstahaug kommune v/ Kenneth Pedersen fredag 26. mars i forbindelse med det lulesamiske opplæringstilbudet de har ansvar for å gi sine rettighetselever.
Jeg opplevde da en seriøst og bra kommunikasjon mellom oss. I løpt av den samtalen tilbød jeg meg å ta ansvar for samisktilbudet for de to aktuelle elevene. Vi skulle finne løsninger og lande en avtale som ble bra for begge parter. Jeg laget da et utkast over hvordan jeg så for meg at det fra min side kunne gjennomføres, på oppfordring fra Pedersen. Allerede da gjorde jeg han oppmerksom på at jeg allerede jobber fulltid, så dette ville da komme på topp i tillegg til jobben jeg allerede har. De ville derfor måtte regne med å betale over tariff for denne jobben.
Krevende
Slik situasjonen er i Norge i dag, med under 10 lærere med undervisningskompetanse i lulesamisk språk (jfr. Statsforvalteren), så er det ikke mange av dem som jobber til tariff i utgangspunktet.
Det er dessuten særs krevende å jobbe som samisklærer i dag av mange grunner. Det er veldig få lærere, det finnes ikke oppdaterte og veiledende læremidler, og man må lete og være på søken etter noe som passer som undervisningsopplegg konstant. Man jobber mye en-til-en, og dermed veldig tilpasset opplæring som er mye mer krevende enn vanlig klasseromsundervisning.
Man har heller vanligvis ikke noen å samarbeide med, og jobber mye alene, uten støttende miljø rundt. En lærer i en slik post, har derfor en stor byrde på seg i tillegg til selve undervisningen, for å få arbeidshverdagen til å gå opp. Å jobbe som samisklærer er mye mer enn en åtte-til-fire-jobb. Det blir en livsstil, et livsvalg og identitetsarbeid som går langt ut over en vanlig jobb. Og jeg er en av veldig få som har valgt å jobbe med samisk språk, kultur og identitet i skolen i dag.
Ingen blodigle
Jeg ønsker ikke å bli fremstilt som en blodigle, som jeg nå ser at Alstahaug kommune ønsker å fremstille meg som.
Jeg har ikke hatt en aktiv rolle der jeg har ønsket meg jobb hos Alstahaug kommune. Men dersom det skulle bli aktuelt å tilby seks undervisningstimer pr uke (6 timer i uka x 3,87 prosent (verdien av hver time), så snakker vi om å dekke opp for ei stilling på 23,22 prosent undervisning. Da burde det være gjennom ordnede forhold.
I mitt utkast til kommunen, har jeg sagt meg villig til å følge disse elevene gjennom grunnskolen, altså over år, slik at de endelig kunne få stabil undervisning framover.
Har ikke statusen det burde
Jeg er siessá – eller tante om du vil – til disse tøffingene, som faktisk tør kreve samiskundervisning for seg selv, i en by hvor det samiske ikke er særlig synlig, og i ei tid som fortsatt dessverre ikke er stueren, verken i forhold til samisk språk og kultur eller statusen det burde hatt.
For meg virker det som at Alstahaug kommune ikke mener at det er viktig å gi elevene sine sin rettmessige opplæring – til tross for at den er nedfelt i Opplæringsloven.
For disse barna ønsker jeg et likeverdig opplæringstilbud, slik som alle ønsker for seg og sine. Det er trist at elevene får så mangelfull og dårlig oppfølging, og at deres rettigheter ikke blir tatt på alvor. Nå står vi maktesløse og ser på at stoltheten, motivasjonen og gleden over å ha samisk bakgrunn drepes dag for dag. Snart er de store nok til å reflektere over hva de opplevde i grunnskolen. Det kan gi store konsekvenser og utslag for dem.
Er vi ikke gode nok? Hvorfor gir de oss ikke samiskundervisning selv om at vi har en lovfestet rett til det? Er vi samer mindre verdt enn andre, og dermed verken skal koste eller vises i samfunnet? Skal vi lære oss å bøye av for storsamfunnet? Betyr vi så lite at det ikke er nøye hvordan vi behandles? Er dette det de kaller fornorskingsprosess? Hvorfor får ikke vi lære vårt språk, det er jo et av våre språk i Norge også! Skal vi virkelig la oss bli behandlet på denne måten? Spørsmål det er vanskelig å svare på, i dag, men også om 20 år.
Kjøttsår
Egenverdet og selvtilliten får store kjøttsår, som kanskje aldri gror. Det er slike ting som kan feste seg og prege et menneske gjennom ungdoms- og voksenlivet. Som kan sette varige spor. Og som det senere kan komme søksmål av. Jeg får vondt i magen bare av tanken, og det er derfor jeg har sagt meg villig til å påta meg mer undervisning enn jeg egentlig har mulighet til.
Gjennom avisen leser jeg at dagens tilbyder ydmykt sier at de ikke holder mål. At tilbudet er for dårlig. Det er trist, og det er en prekær situasjon som er kjedelig for alle involverte parter. Og aller mest elevene som må oppleve dette.
Jeg ønsker et godt opplæringstilbud til alle – og føler et ekstra ansvar for dem som er «mine egne». Det er forferdelig å tenke på hva de mister av samisk språk og kultur. Mens årene går og de som sitter med ansvaret enten «sover i timen», eller ikke har forstått hvilket ansvar de har.
Etter læreplanen
Det er ikke viktig hvem som tilbyr opplæring, men at tilbudet som gis er likeverdig og i tråd med gjeldende læreplaner. Det er mange nivåer de skal gjennom i den samiske læreplanen. Det er nå – blant de viktigste årene hvor de virkelig har behov for skikkelig bra undervisningstilbud – at de trenger det som mest.
Det er nå de absorberer lettest, og skal danne veien videre for deres vei mot det dannede mennesket de skal lære å bli. Da bør også deres samiske identitet være det som troner høyest, og stråler stoltest i øynene man skal se inn i, og forklare at man gjorde alt for at de skulle få det beste ut av sine dannelsesår på skolen.
Vi lærere og skolen skal aller helst sende elevene fra oss som «hel ved». Da må vi også behandle dem som likeverdige i samfunnet. Det er de som er våre arvtagere, det er de som skal ta over. Da bør de ikke sitte som skadeskutte småfugler som lærte at de ikke betyr noe i storsamfunnet.
Matematikk
Dersom det er meg det henvises til i artikkelen, både angående «blodpris» og det å knytte kompetanse til Alstahaug kommune, så forstår jeg egentlig ikke helt hvor kommunikasjonen brøt sammen. Vi har tydeligvis prata om hverandre.
Min matematikk er i alle fall ingen steder der jeg kan få 300 prosent som svar med to streker under. Ei heller at det var et ønske fra deres side å knytte kompetanse til dere, men ikke har lykkes. I mitt utkast til Pedersen skrev jeg at dersom det skulle bli aktuelt å jobbe for Alstahaug kommune, så må det nødvendigvis være med egnet utstyr og under egnede forhold.
Igjen, for meg er det ikke viktig hvem som gir undervisning til disse barna, men at de får et likeverdig tilbud som følger Opplæringsloven og gjeldende læreplan. Jeg er bare en brikke oppi alt, som ble kontaktet grunnet min kompetanse, og som har sagt meg villig til å hjelpe kommunen så de slipper systematisk å bryte loven. Og aller mest og aller viktigst, gi barna undervisning slik at de snarest kan bli både tale-, lese- og skrivekyndige på sitt eget språk før det er for sent. For disse to finnes det i alle fall en lærer som er klar til å brette opp ermene dersom jeg får klarsignal om det.
Alstahaug kommune er derfor velkommen til å ta kontakt med meg angående saken. Om ikke annet hadde det vært ok med svar i innboksen, og få en avslutning og status på hvor vi står.
Unni Amundsen