Etter at det i et par år har vært forholdsvis stille i skyttergravskrigen om historiker Kåre Hansens Petter Dass-bok, Guds Øyesten, ble det i forkant av årets Petter Dass-dager innledet nye angrep på Hansen med en rekke artikler i lokale, regionale og nasjonale aviser og i det historiske tidsskriftet Edda.
I en leder i Helgelands Blad (HB) 14. juni ble Hansens kritikere utropt til seierherrer og Hansen framstilt som taperen.
Ja, ikke bare som en taper, men som et «slakt» etter at Ivar Roger Hansen i samme avis hadde gått gjennom noen av Kåre Hansens påstander i boka om dikterpresten Petter Dass. Men til tross for Ivar Roger Hansens «slakting», er det litteraturprofessor Nils Magne Knutsen folk bør holde seg til når de skal forstå den «egentlige» Petter Dass, ifølge lederen i HB.
Ankepunkt
Et av ankepunktene mot Kåre Hansen har vært at han tolker fortida med nåtidens forståelse og begreper. Men nåtiden er det naturlige utgangspunktet for å fortolke og forstå historien og sette seg inn i livene, tankene, troen til mennesker i forgangen tid. Det gjelder altså å forstå noe og noen som er forskjellig fra nåtiden, men som likevel var og er en åndelig og materiell forutsetning for dagens samfunn. Men hvis man bruker en forståelse og begreper knyttet til samtiden og uten videre anvender dem på fortida, kan det gå riktig galt. Man vil da ikke forstå fortidens mennesker ut fra de vilkårene, forholdene og omstendighetene som den gang gjaldt, men ut fra nåtidens vilkår og forståelse. Sannsynligvis ender man da opp med å moralisere over fortiden og dens mennesker, dvs. ta avstand fra fortiden fordi den ikke fyller dagens krav til moral og virkelighetsforståelse. Resultatet blir gjerne en historieforståelse med absurde trekk.
Kraftig fotfeste
En slik moraliserende og uvitenskapelig historieforståelse preger nåtidens politiske korrekthet og har i de siste 40-50 årene fått et kraftig fotfeste i akademia i den vestlige verden, for ikke å si dominans, særlig i land som USA. Men andre land ligger ikke så langt etter, heller ikke Norge, der det blant annet ut fra en slik historieforståelse ble foreslått å fjerne Linné-benken i Botanisk hage i Oslo fordi den representerer diskriminering og hat mot mennesker fra Afrika. Den svenske biologen Carl von Linné drev i sin tid og klassifiserte mennesker i likhet med at han klassifiserte planter, og det er i ettertiden blitt definert som rasisme. Og rasistiske meninger kan man, som kjent, ikke gi uttrykk for i dagens norske samfunn uten å risikere rettsforfølgelse og fengsel. I den samme intellektuelle farangen, som gikk over landet for et års tid siden, samlet en kampanje tusenvis av underskrifter for å få fjernet statuen av Ludvig Holberg utenfor Nationaltheatret i Oslo fordi Holberg i sin tid satset penger på internasjonal slavehandel.
Kvinnesyn
I en artikkel i Helgelands Blad 29. mai skriver litteraturprofessor Nils Magne Knutsen om det han kaller det kvinnepolitiske hovedverket til Petter Dass, nemlig Dass sitt skriftstykke om tre bøker i Det gamle Testamentet, Ester’s, Judit’s og Ruth’s bok. Her legger Dass, ifølge Knutsen, fram noen radikale kvinnepolitiske synspunkter og bibelske eksempler på hvordan kvinner kan overgå menn både i handling og tanke. Dass nevner blant annet hvordan Judith sjarmerte seg inn i soverommet til assyrerkongen Holofernes og hogg hodet av ham og slik berget jødene fra assyrernes herredømme. I denne sammenhengen skriver Dass om kvinners lave status i kristendommen og viser til at Bibelen ikke (?) gjør forskjell på kvinne og mann. Til tross for at Bibelen ikke gjør forskjell på mann og kvinne, kan ikke kvinner sette sin fot på en prekestol og tale til allmuen. Når Jesus gir ære til kvinnene, hvorfor gjør ikke Kirken det, påpeker Dass, ifølge Knutsen. Og Knutsen konkluderer med at Dass her åpenlyst kritiserer Kirken og i virkeligheten foreslår (sic) å innføre kvinnelige prester, 300 år før den første norske, kvinnelige presten ble utnevnt!
Det er mye som taler for at Knutsen sin lesemåte og forståelse skyldes at han har tatt på seg nåtidens begrepsbriller og kun ser gjennom dem uten å registrere den historiske sammenhengen og det sosiale, økonomiske og åndelige klimaet som hersket på Helgeland for 300 år siden. Det blir nesten som å påstå at dampmaskinen burde vært oppfunnet i Hellas for vel 2.000 år siden fordi de gamle grekere da frambrakte euklidske geometri og aristotelisk filosofi.
Nåtidsbriller
Knutsens «åpenbaring» når det gjelder Dass sitt kvinnepolitiske syn, medfører også en kritikk av historikeren Rune Blix Hagen, som, ifølge Knutsen, gjennom år har vært en plage med sine «underlige» meninger om Dass. Med disse meningene har Blix Hagen, igjen ifølge Knutsen, satt personlig rekord i forvrengning av dikterprestens forfatterskap, eksempelvis ved å kalle Dass en reaksjonær mannssjåvinist. Det Knutsen ikke ser, er at han på denne måten ikke bare utstyrer seg selv med briller fra nåtiden, men også Blix Hagen, dog med den forskjellen at det er en annen farge på brilleglassene til Blix Hagen enn på Knutsens egne nåtidsbriller. Men det er ikke urimelig å mene at brillene til Blix Hagen gir et sannere inntrykk av kvinnesynet til dikterpresten enn det Knutsen har forstått og markedsfører, selv om begrepet mannssjåvinist neppe er særlig meningsfullt om man skal forstå Petter Dass og Helgeland anno 1700. En ting er å etterlyse ros og ære for kvinners inngrep og betydning i historien, noe annet er det å kreve likestilling og kvinnelige prester. Å mene at Petter Dass satte fram slike krav for 300 år siden, er som å melde seg på et mesterskap i forvrøvling. Det er likevel ikke til noe hinder for å mene at det Dass skrev om emnet, er egnet til å skape forundring og gjerne noe som burde vært sett nærmere på, fortrinnsvis av andre enn Knutsen og med andre briller enn hans.
Krigen
Den som «slaktet» Kåre Hansen, er imidlertid den tidligere direktøren for Petter Dass-museet, Ivar Roger Hansen. Det gjorde han i artikkelen «Petter Dass og nasjonalismen» i Helgelands Blad 8. juni, der han tok for seg kapittelet «Den 2. verdenskrig og Petter Dass» i bokverket Guds Øyesten.
Kåre Hansen trekker der fram noen eksempler på at nazistene (NS) under krigen brukte Petter Dass sine skrifter som støtte for sin virkelighetsoppfatning og sitt syn på øvrighet og folk. Men det som i Helgeland Blads leder framstilles som slakting, er noen ganske slappe og anstrengte eksempler som Ivar Roger Hansen har hentet fra kapittelet i bind to av «Guds Øyesten», som heter «Den 2. verdenskrig og Petter Dass».
Svikt 1
Det første eksempelet, som skal vise Kåre Hansens sviktende kildeforståelse, er hentet fra en tale som konstituert kulturminister Gudbrand Lunde holdt 16. mai 1941 da Hålogalandsutstillingen ble åpnet i Oslo.
Lunde innledet talen med sitatet fra Nordlands Trompet der det heter at: «Vær hilset i Geistligheds hæderlig Lius, Prelater og Orden i Helligdoms Huus, hver i sin Bestilling hin gjeve, tillige den velbetroed’ Øvrighets Mand, som bør bære Sverdet og Retten i Land, fra Vold og U-noder håndthæve».
Kåre Hansen mener det ikke er tilfeldig at Lunde valgte akkurat innledningen med disse ordene om øvrigheten som skal bære sverd mot vold og unoter, mens Ivar Roger Hansen ser på sitatet ikke som en naturlig innledning i en tale med den nordlige landsdelen som emne. Kåre Hansen skriver i sin bok at Lunde avsluttet talen sin med en hyllest til en annen mann med et menneskesyn som lignet menneskesynet til Petter Dass, Vidkun Quisling. Men Lunde nevnte ikke Quisling med et ord i talen sin, skriver Ivar Roger Hansen, som påpeker at Kåre Hansen har brukt avisa Fritt Folk den 17. mai 1941 som kilde. Der stod nemlig Lundes tale på trykk og talens avslutning stod på side 13 sammen med slutten på en artikkel om Vidkun Quisling av komponisten Signe Lund. Ivar Roger Hansen mener at Kåre Hansen har forvekslet de to avslutningene og lest Signe Lunds artikkelslutt som om den skulle være slutten på talen til Gudbrand Lunde. Om det er gjort bevisst eller ikke fra Kåre Hansens side, eller er et arbeidsuhell, vil Ivar Roger Hansen skal være usagt. Med det arbeidet som Kåre Hansen har lagt ned for å finne fram til det enorme kildetilfanget som danner grunnlaget for boka, er det naturlig å tolke denne missen som en lapsus. Men hvis motivet er å så tvil om kildebruken til Kåre Hansen, er det jo naturlig at Ivar Roger Hansen i sin iver etter å arrestere Kåre Hansen trekker fram en slik perifer feilkildeanvendelse.
Svikt 2
Det neste eksempelet er at Kåre Hansen har forvekslet sjefredaktør i Adresseavisen, Reidar Stavset med NS-mannen Arne Stavseth og tillagt Adresseavis-redaktøren en rolle i et prosjekt satt i verk av NS. Og dette er ikke etterrettelig kildebruk eller personomtale, mener Ivar Roger Hansen, om det som også best kan beskrives som en uheldig lapsus fra Kåre Hansens side.
Svikt 3
Det tredje eksempelet er en artikkel i «Magasinet for alle», et magasin med klar sosialistisk profil, ifølge Ivar Roger Hansen, der Bjarne Gran i desember 1941 skrev om Petter Dass. Gran var opprinnelig NS-medlem, men kom etter hvert over på den andre siden og ble satt i fengsel av tyskerne. Ifølge Ivar Roger Hansen har Kåre Hansen lest teksten på en slik måte at den ble en støtte for den daværende NS-regjeringen, og han lar Grans bakgrunn (i NS) tilsynelatende blokkere for en annen lesemåte. Ifølge Ivar Roger Hansen ble Gran en sentral person i Oslo-studentenes motstandsarbeid etter at krigen hadde brutt ut. I den nevnte artikkelen beskrev Gran kort livshistorien til Petter Dass og hvordan prestens religiøse syn var preget av gammeltestamentlig usentimentalitet. Gran tok med et sitat fra katekismesangene til Petter Dass der det heter: «La dem pines, giv oss Glæde! Når vi kvæde. la dem græde, gjør det for din Retferdighet!»
Ifølge Kåre Hansen slo Gran fast at dette var god kristendom og minnet om at Petter Dass sin lære om autoriteter og øvrighet passet godt overens med synet til de nasjonalsosialistiske makthaverne. Ivar Roger Hansen mener at det i passasjen om pinen er en undertekst som går ut på at Gran med sitatet mener det er okkupantene som skal pines, og at sitatet er et indirekte spark til okkupasjonsmakten, altså, alt annet en nazistisk propaganda. Hvordan man skal tolke Gran, er avhengig av konteksten, og spørsmålet kan ikke gis noe endelig og entydig svar fordi det ikke kan stilles til Gran selv.
Svikt 4
Et fjerde eksempel Ivar Roger Hansen trekker fram, er ei bok som kom ut i 1944 skrevet av Hilmar Rørmark: «Petter Dass – Liv – Diktning – Segner». Rørmark skriver at Petter Dass om vinteren samlet sine kapellaner til fest på Alstahaug, og at «Høvdingen samla hirden omkring seg». Ivar Roger Hansen mener at Kåre Hansen med denne passusen vil ha det til at Rørmark gjør knefall for okkupasjonsmakten. Men det er ikke det Kåre Hansen skriver, men han skriver at denne beskrivelsen til Rørmark kanskje ble gjort for å tekkes okkupasjonsmakten, og at han mener betegnelsene høvding og hird i sammenheng med kapellanenes vintermøte er en indikasjon i den retningen.
Det er ikke verdt å gå inn på de andre eksemplene som Ivar Roger Hansen tyr til for å kritisere kildeforståelsen til Kåre Hansen. Eksemplene er så lemfeldige, lettvinte og lite overbevisende at man skulle tror at de ikke blir brukt til noe annet formål enn å mistenkeliggjøre kildebruken i resten av boka og det enorme kildetilfanget Kåre Hansen har brukt i bokverket sitt om Petter Dass.
Svikt 5
Hovedpåstanden til Kåre Hansen i de nevnte eksemplene er at nazistene og okkupasjonsmakten brukte sitater fra Petter Dass som passet inn i deres konsipering og forståelse av virkeligheten og i deres politikk. De tolkningene som Ivar Roger Hansen legger fram som bevis for at Kåre Hansen tar feil, er minst like beheftet med den tvil og de misforståelsene som han beskylder Kåre Hansen å ha begått i sin utlegning og tolkning av kilder i boka om Petter Dass, Guds Øyesten.
Okkupasjonsmaktens, og deres norske samarbeidspartneres bruk av Petter Dass til politiske formål, utgjør 18 sider av de 440 sidene i bind to av «Guds Øyesten», der det også er funnet plass til hvordan tekster og myter om dikterpresten ble brukt i motstanden mot okkupasjonsmakten. Altså, at tekstene til Petter Dass også kunne brukes av nazi-regimets motstandere, noe som burde borge for det åndelige spennet som finnes i diktningen hans. Den delen som omfatter Petter Dass og NS, er med andre ord en perifer del av Kåre Hansens storverk om dikterpresten.
Spaans
I siste nummer av historietidsskriftet Edda har Ronny Spaans en artikkel som stort sett er en gjentakelse av det han skrev i en seks sider lang artikkel i Helgelands Blad for et par år siden, men i en moderert form og ikke så skarp i sine anklager mot Kåre Hansens bok som tidligere. Og denne moderasjonen representerer en positiv utvikling, for det Spaans opprinnelig la fram, var ikke noe særlig annet enn en svartmaling av Hansens arbeid og et slags svar på det Spaans & co mener er Kåre Hansens svartmaling av Petter Dass.
Det som motstanderne og kritikerne av Kåre Hansen har drevet med i en del år nå, minner om den retusjeringen av historien som venstreradikale har drevet med i den vestlige verdens universiteter og høyskoler i siste mannsalder. Det er en geskjeft som særlig har hatt styrke og framgang de siste årene i USA med riving av monumenter, fjerning av tekster i lærebøker og boikott av lærere og lærebøker med andre oppfatninger enn det som er politisk korrekt.
Det Kåre Hansens kritikere krever, er ikke at fakta skal fjernes fra den tradisjonelle Petter Dass-historien, men at nye opplysninger ikke skal bringes fram, slik Kåre Hansen har gjort. De ønsker å tildekke fortiden, å lukke den for kritikk, mens tidens politisk korrekte billedstormere i USA vil fjerne sentrale og for dem uønskede fakta i historien.
Briller
Ved å fjerne sentrale deler av historien og viktige historiske referanser, blir man stående igjen med nåtidens moralistiske briller når man skal prøve å forstå fortiden. Det betyr at man egentlig stenger av for en forståelse av fortiden, av hva historie er, og at man ender opp med nåtidens moral som forståelsesgrunnlag og en medfølgende, moralistisk fordømmelse av fortiden. Som historien burde ha lært oss, at da legges det et grunnlag for et totalitært samfunn, slik vi kjenner det fra nær fortid, men også fra nåtid og ikke minst fra George Orwells roman «1984». Den er et skrekkbilde av hva som kan skje om vi lar dagens historiske revisjonister og retusjeringsagenter ture fram og forvrøvle historien og historieforståelsen. Historie som kunnskap og fag innebærer en løpende fortolkning av fortida, uten å komme i mål. Man kan heller aldri komme i mål, siden de som kan gi de entydige svarene for lengst er historie.
Arnt Folgerø
Innlegget er marginalt forkortet, red.