Det fins folk som svartmaler Petter Dass, hevdet barokk-forskeren Ronny Spaans i «Klassekampen». Det har han dessverre helt rett i, og han argumenterer klokt og nyansert for sitt syn.
For balansens skyld har «Klassekampen» også intervjuet en av de mest ivrige svartmalerne, historikeren Rune Blix Hagen i Tromsø.
Ekspert på hekser
Blix Hagen er ekspert på heksehistorie. I noen av sine vers har Petter Dass omtalt disse «heksene» negativt, i samsvar med datidas kirkelige tenkemåte. Men av dikterprestens anslagsvis 5.000 diktstrofer utgjør omtalen av «heksene» bare en helt ubetydelig del, noen få promille. Disse få promillene blåser Hagen opp til å bli en hovedsak i forfatterskapet!
Og han gir seg ikke med det: Han påstår at Herr Petters negative syn på «heksene» er typisk for hans syn på kvinner generelt. «På denne tida var det fullt mulig å ta til motmæle mot forfølgelsen av kvinner, men det er ingen ting som tyder på at Petter Dass valgte å gjøre det. Snarere tvert imot».
Petter Dass var altså en mann som forfulgte kvinner, en mannssjåvinist som vi bør ta avstand fra!
Forfalskning
Dette er ikke bare svartmaling, men en grov forvrengning og forfalskning av forfatterskapet! Sannheten er jo det motsatte, nemlig at Petter Dass ga uttrykk for en oppsiktsvekkende progressiv holdning til kvinner. Omfattende bevis for det finner vi i det kvinnepolitiske hovedverket til Petter Dass, Tre bibelske bøker, et verk som i moderne trykk fyller hele 180 store sider.
I denne boka gjenforteller han de tre «kvinne-bøkene» i Det gamle testamente, Ruths bok, Esters bok og Judiths bok, og han gjør det grundig, med mange detaljer. Mest dramatisk, og mest omfattende, er Judiths bok på 80 sider.
Judiths folk er blitt okkupert av assyrerne, anført av den fryktede hærføreren Holofer-
nes. Mennene har gitt opp motstandskampen, men så griper den kaldblodige Judith inn. I løpet av de 80 sidene får vi høre alle detaljer om hvordan hun gjennomfører sin geriljaaksjon. Hun sjarmerer seg inn i fiendens leir, til slutt faktisk helt inn i soveværelset til Holofernes. Der får hun være alene med ham, men han har fått for mye å drikke, så han sovner på senga. Judith griper da hans sverd, og «med tvende hugg» hogger hun hodet av ham. Hans død får assyrerne til å trekke seg tilbake. Gjennom sin aksjon har Judith derved sørget for å befri sitt folk, samtidig som hun har vist at også kvinner kan være slagkraftige i krig.
Oppsiktsvekkende
De tre bibelske bøkene er hver for seg dramatiske nok, men det mest oppsiktsvekkende ved boka er det lange innledningsdiktet (7 sider).
Her legger nemlig Petter Dass fram noen radikale kvinnepolitiske synspunkter.
Først ramser han opp en rekke andre bibelske eksempler på at kvinner kan overgå sine menn, f. eks. den kloke Abigael som gjennom smidig diplomati tar kommandoen og reddet skinnet og livet til sin kranglevorne ektemann Nabal.
Så går han over til å diskutere kvinners forunderlig lave status i kirkelig sammenheng. I Bibelen gjøres det jo ingen forskjell mellom kvinne og mann:
I Skriften giøres ey Forskiæl,
Paa Mandens eller
Qvindens Siæl.
Men likevel har kvinner ikke adgang til prekestolen i kirka:
Er Quinde-Kiønnet ey betroed,
Paa Prædik-Stoel at sætte Fod
Og for Almuen at tale.
Så kommer Petter Dass med skarpere skyts: Kirkas kvinnediskriminerende praksis er i strid med den sentrale rollen kvinner har i beretninga om Jesu død og oppstandelse:
Hvo ginge først til Christi Graf,
Hvo var det som Rapporten gaf,
At HERREN var opstanden
På bakgrunn av disse bibelhistoriske fakta stiller Dass noen ganske nærgående spørsmål til kirkelig praksis: Hvorfor anerkjennes ikke kvinnenes helt sentrale posisjoner i forhold til Jesus? Når Jesus gir ære til kvinnene, hvorfor gjør ikke kirken det? Er det mennenes skammelige sjalusi som er årsaken?
Og efterdi Guds egen Søn
Har æret self vor Quinde Kiøn,
Hvad er det at vi skulde
(hvorfor skulle vi)
Fortie det der de har forskyldt (overse det de har gjort)
Dismeere blir vor Skam opfyldt (desto større blir vår skam)
At mand er avindsfulde.
(ved at menn er misunnelige)
Som prest i statskirka kan ikke Petter Dass åpent kritisere kirkens lære, men det er jo faktisk det han tar sjansen på å gjøre her, for han foreslår jo i realiteten å innføre kvinnelige prester, nesten 300 år før den første norske kvinnelige presten, Ingrid Bjerkås, ble utnevnt.
Gråstein
Den kirkelige kvinnediskrimineringa finner Petter Dass tydelige spor av også ellers i samfunnet. Han kan, tilsynelatende under en viss tvil, gå med på at mannen skal være familiens overhode, familiens «Guld», men han forstår ikke hvorfor kvinner, familiens «Sølv», derved skal reduseres til nesten ingenting, til gråstein:
Er Sølvet ey saa dyrebar
Som Guld, saa er det dog vist rar’ (mer sjelden)
End Kamp og Flintesteene
(gråstein)
Grunnen til at kvinner holdes nede, er kanskje mennenes angst for å miste sin dominans. Men denne angsten må mennene legge av seg, forklarer presten; din ære blir ikke forkortet, redusert, om også andre blir satt pris på:
At andre kand eragtist stort,
Det skjer dig intet til forkort,
Du bliver jo den samme
Om Petter Dass med dette mener at mennene frivillig skal gi økt status til kvinnene, er det selvsagt naivt optimistisk. For, som vi vet: Mennene tviholdt på de fleste av sine maktposisjoner, i alle fall i 300 år framover. Det radikale kjønnspolitiske manifestet til Petter Dass fikk altså ingen umiddelbare følger, men hans budskap er klart nok, selv om Blix Hagen ikke har fått det med seg.
Tar Bibelen på ordet
Petter Dass må ha brukt mange år på å skrive Tre bibelske bøker, noe vi må se som et langvarig og sterkt personlig engasjement for å høyne kvinners status i kirka og i samfunnet.
Men dikterprestens bitende kritikk av kirkens kvinnesyn er så langt forut for sin egen tid at man må begynne å lete etter forklaringer:
Det Petter Dass her skriver, har han i alle fall ikke lært i sitt teologistudium i København; han legger jo fram noen radikale tanker som det skulle ta bortimot 300 år å realisere. Kan en forklaring på dette være at Peter Dass, etter å ha arbeidet med de sterke og heroiske kvinnene i Bibelen, kvinner han må ha oppfattet som eksemplariske og forbilledlige, er blitt påvirket til å ta Bibelen på ordet og innta en oppsiktsvekkende radikal kritikk av kirka?
Vi kan ikke kalle Petter Dass feminist, for han krever jo ikke likestilling, men han går usedvanlig langt i sin framsnakking av kvinner, han representerer rett og slett et modig og progressivt syn på kvinner, hele 200 år før Henrik Ibsen og Et Dukkehjem.
Rune Blix Hagen har i åras løp plaget oss med diverse forunderlige meninger om Petter Dass, men at han velger å se Petter Dass som en reaksjonær mannssjåvinist, må være personlig rekord i forvrengning av dette fantastiske forfatterskapet.
Liten tilføyelse:
I Petter Dass-forskninga blir boka omtalt av mange. I sin banebrytende artikkel fra 1856 roser J. S. Welhaven verkets «anskuelige Udførlighed». I sin utgave av dikterprestens samlede verker hevder A. E. Eriksen (Eriksen 1874, s. LXV) at de Tre bibelske Bøger er fullt på høyde med de beste av dikterens øvrige verker.
Professor Hans Midbøe roser verkets friske skildringer, noe som gjør boka til «fornøyelig lesning» (Midbøe, 1947, s. 129). Men ingen av disse tre forskerne nevner verkets klart formulerte kvinnepolitiske budskap. Midbøe hevder faktisk at selv om de tre bibelske bøkene, til forskjell fra dikterens øvrige bøker, har kvinnelige hovedpersoner, «så betyr ikke dette noe avgjørende for helhetsbildet» (ibid. s. 130). Men her tar professor Midbøe grundig feil; at de heroiske hovedpersonene er kvinner, er faktisk helt avgjørende for helhetsbildet!
Men så vanskelig har det altså vært for forskerne å ta radikalismen til Petter Dass inn over seg. Men et nøkternt og balansert syn finner man i alle fall i artikkelen til Ronny Spaans i siste utgave av Edda, gratis tilgjengelig på nettet.
Nils Magne Knutsen
Universitetet i Tromsø
¤ Nils Magne Knutsen er foredragsholder på litteraturseminaret på Petter Dass-dagene i juni.