At Petter Dass og for eksempel Edvard Grieg ble trukket fram i taler, arrangementer og NS-publikasjoner, har lite med ideologiske spørsmål å gjøre, skriver Ivar Roger Hansen.
Spørsmål om kilder, kildebruk, forskningsmetode og tolkning blir ofte gjenstand for debatt i kjølvannet av utgivelser av historiske bøker. De samme spørsmål er også relevante å stille i forbindelse med Kåre Hansens (KH) årelange framstilling av Petter Dass, noe flere forskere har påpekt.
I presentasjonen av KH som foredragsholder ved årets Petter Dass-dager heter bl.a. at hans senere forskning har vist at «[n]oe av Petter Dass sitt menneske- og samfunnssyn appellerte også til norske nasjonalsosialister under 2. verdenskrig».
Hensikten med denne artikkelen er å se nærmere på KHs kapittel «Den 2. verdenskrig og Petter Dass» i bind 2 av hans bok Petter Dass – Guds Øyesteen.
Plassen tillater ikke å drøfte alle sider ved hans framstilling, men må begrenses til noen karakteristiske eksempler på kildebruk og fortolkning. (NS’ interesse for Petter Dass er forøvrig omtalt med en rekke eksempler i min bok Landet bak hundrede mile som utkom på Unipub forlag allerede i 2005.)
Hålogalandsutstillingen
16. mai 1941 åpnet en stor utstilling, Hålogalandsutstillingen, i Colosseum kino i Oslo, initiert av det NS-baserte Kultur- og folkeopplysningsdepartement. Utstillingens mål var ifølge programmet «å lage en mønstring av landsdelens råstoffkilder, hvorledes disse nu er utnyttet, og hvordan de ved en rasjonell drift ytterligere kan utnyttes, – ikke bare til glede for de som bor deroppe, men for hele landet». Men utstillingen skulle også vise hvordan landsdelen hadde gitt «verdifulle bidrag til vår kultur».
Utstillingen ble åpnet av konstituert statsråd i departementet Gudbrand Lunde som innledet sin tale med åpningslinjene fra Petter Dass’ Nordlands Trompet: «Vær hilset, I Nordlands bebyggende Mænd, …». Talen handlet hovedsakelig om landsdelens historie, om samfølelse, om Nord-Norges betydning for nasjonen og om mulighetene for industriell utvikling.
KH refererer begynnelsen av talen og mener Lunde har hatt en politisk hensikt med å sitere Petter Dass: «Det kan ikke dokumenters, men sannsynligvis la han ekstra tyngde bak setningen. ’Tillige den velbetroed Øvrigheds Mand – Som bør [skal] bære Sværdet og Retten i Land – Fra Vold og U-noder Handthæve.’ NS og den tyske okkupasjonsmakten representerte øvrigheten som med makt og våpen skulle holde ro og orden.»
Deretter presenterer KH en betraktning om forbindelsen mellom denne frasen i Nordlands Trompet og Romerbrevet 13.4 i Bibelen hvor lydighet overfor styrende myndigheter er tema, og han konkluderer: «Få personer har trolig tenkt over det budskapet disse tre linjene fra Petter Dass formidler.»
Hva var så Lundes intensjon med å benytte dette velkjente sitatet? Var det for å framheve et autoritært «menneske- og samfunnssyn» hos Petter Dass, eller var det en naturlig innledning i en hilsningstale med den nordlige landsdel som tema?
Noen ytterligere fordypning av Dass’ tekst finnes ikke i talen.
KH tolker det imidlertid slik: «Gudbrand Lunde åpnet talen med å vise sin begeistring for mennesket Petter Dass, samtidig som han hadde oppdaget at dikterprestens hilsningsdikt samsvarte med den nazistiske ideologien og avsluttet talen med en hyllest til en annen framtredende person med samme menneske- og samfunnssyn: ‘denne kjernekar, denne nordmann uten lyte, med den klare hjerne og det varmt bankende hjerte, vår Fører Vidkun Quisling. Har vi da ikke noget å være glad for?»
KH bemerker videre at avsnittet om Quisling «merkelig nok» var falt ut da talen senere ble trykket i en samling med Lundes taler. Det er imidlertid ikke merkelig fordi Lunde nevnte aldri Quisling i sin tale.
KH henter sitatet fra en artikkel av komponisten Signe Lund med tittelen «Vår fører» som sto i samme nummer av avisen Fritt Folk (17.05. 1941) hvor Lundes åpningstale ble referert.
KHs feilkobling blir likevel den samme og denne fru Lund har ikke noe med Gudbrand Lunde å gjøre.
Avslutningen av begge innleggene finnes på s. 13 i avisen, med god avstand og tydelige referanser til de ulike titlene. Det skulle derfor være umulig å lese slutten på artikkelen om Quisling som avslutningen på Lundes tale hvor han forøvrig siterer forfatteren Erling Winsnes og erklærer utstillingen for åpnet.
Om dette er gjort bevisst fra KHs side eller er et arbeidsuhell i iveren etter å finne tilknytningspunkter mellom Petter Dass og NS, skal være usagt.
Tvilsom kildebruk, for ikke å si sitatfusk, er det uansett.
I sin iver etter å koble Petter Dass til nasjonalsosialismen skriver KH mot slutten av avsnittet om utstillingen: «Reidar Stavseth, som i 1943 gav ut boka ‘Nordover med hurtigruten’, der Petter Dass både ble omtalt og sitert, var utstillingens generalsekretær.»
Det er riktig at Reidar Stavseth utga en bok i 1943 der Petter Dass er nevnt, men denne Stavseth, senere sentral i partiet Høyre og sjefredaktør i Adresseavisen, hadde ingenting med Hålogalandsutstillingen å gjøre. Det hadde imidlertid Arne Stavseth som var utstillingens generalsekretær og pressetalsmann. Han var opprinnelig bosatt i Harstad hvor han i 1937 ble redaktør for NS-avisen Vår Vilje. Fra 1940 skrev han en rekke artikler i pressen om nordnorsk historie og naturressurser, og han holdt foredrag og radiokåserier. For sin innsats med å administrere Hålogalandsutstillingen ble han våren 1942 tildelt Hålogalandsambandets, den nazifiserte utgaven av Nordlendingenes forening, hederstegn, bl.a. sammen med Gudbrand Lunde.
Vi kan alle gjøre feil, men i slike sammenhenger er det viktig at alle opplysninger, spesielt om navn, er kontrollert. Her har KH uriktig tillagt Reidar Stavseth en framtredende rolle i et prosjekt initiert av NS.
Magasinet for alle
I desember 1941 trykket Magasinet for alle en rikt illustrert artikkel med tittelen: «Herr Petter – Skreien og Vår Herre» med undertittelen «En norsk folkeskald under danskeveldet». Forfatteren var Bjarne Gran (1918-1992).
Gran var født i Oslo og hadde vært medlem i Nasjonal Samlings ungdomsfylking. I 1937 ble han ekskludert av NS i forbindelse med stridighetene i partiet etter det dårlige resultatet ved Stortingsvalget i 1936. Da krigen brøt ut, ble han en sentral person i Oslo-studentenes motstandsarbeid, bl.a. sammen med Gudmund Harlem. I 1943 ble han arrestert og satt i tysk fangenskap til våren 1945.
Magasinet for alle var et ukeblad med utspring i arbeiderbevegelsen og hadde en klar sosialistisk profil. Bladet utkom under krigen, «selv om det hadde flere skjulte angrep på okkupasjonsmakten», heter det i et oppslagsverk.
Gran innleder sin artikkel med en referanse til historikeren Edvard Bull, som også var en radikal politiker i Arbeiderpartiet fram til sin død i 1932. Bull hadde grublet over hvorfor dansketida sto for oss som en død tid: «Vi vet jo at det arbeidende folket levde og slet i hverdag og fest, at fortidsminner og framtidshåp aldri ble helt borte, at en ubrutt seig og passiv motstand mot fremmedveldet holdt trangen til sjølstende våken, ja at vi så og si overvintret gjennom bondeopprør og folkevise.»
Gran trekker så fram Petter Dass som en lysende representant for åndslivet i denne tiden, presenterer kort hans livshistorie, ortodokse, religiøse syn, hans litteraturhistoriske betydning og utdrag fra diktningen.
Både artikkelens undertittel, referansene til Edvard Bull og publikasjonen hvor dette var trykket, burde kanskje ha åpnet for å se at denne artikkelen kan leses på flere måter. Men KH lar tilsynelatende forfatterens bakgrunn og publiseringsåret blokkere for en slik vurdering.
Han skriver nemlig: «I 1941 var Bjarne Gran imidlertid ikke redd for å trekke fram deler av Petter Dass’ diktning som plasserte ham i en kontekst som okkupasjonsmaktens ideologer kunne nikke bekreftende til: ‘Det religiøse synet hos Petter Dass har preg av en oppriktig gammeltestamentlig usentimentalitet. Den som arbeider og tror, skal bli salig; for de andre er den evige pine beredt’.»
Deretter siterer Gran de tre siste linjene fra nest siste vers fra «Den Ottende Sang / Men frels os fra det Onde», fra Dass’ forklaring til Fadervor der hele verset lyder slik: «Lad saa Satan bruge / Lenge nok sin Dievle-Træk, / Lad saa Døden sluge / De fordømte Siæle væk, / Lad dem stødis til Pølen ned, / Naar vi reyser til GUd i Fred, / Lad dem pinis, giv os Glæde! / Naar vi qvæde, lad dem græde, / Giør det for din Retfærighed!»
KH stiller ikke spørsmål om hvem som i okkupasjonstidens perspektiv som skulle pines. Han ser ikke den åpenbare underteksten som ligger i bruken av sitatet.
KH skriver videre: «Så fortsatte Gran med å slå fast at dette var god kristendom. Deretter minnet han om at Petter Dass’ lære om autoriteter også var det som passet okkupasjonsmaktens medløpere: ‘Autoritet overfor menigheten, tjenersinn overfor Vårherre, det er brennpunktene i Petter Dass’ livssyn.’».
For det første var ikke forståelsen av samfunnets hierarki noe Petter Dass hadde funnet på, men sprang ut fra Martin Luthers såkalte regimentslære og utdypet i katekismens forklaring til det fjerde bud.
Videre ser ikke KH at Gran i sin tekst unnlater å nevne den verdslige makt, kongen, men framstiller kun presten i en maktposisjon overfor sin menighet, som selv som alle andre, skal stå til rette overfor Gud. Gran beskriver Petter Dass som Guds, og ikke kongens, «stattholder i Alstadhaug».
KH fortsetter for egen regning med å utvide Grans perspektiv: «[…], og han [Gran] hadde forstått Petter Dass’ budskap. Hans samfunnssyn var utpreget autoritært og hierarkisk. Gud stod øverst, og på jorda styrte kongen eneveldig gjennom det embete Gud hadde gitt ham. Kongen styrte deretter gjennom den geistlige og verdslige øvrighet. Dette hierarkiet var gudegitt og skulle ikke endres. Petter Dass’ samfunnssyn var utmerket sett med norske nasjonalsosialisters øyne.»
Bjarne Grans artikkel må leses som alt annet enn kolportering av nazistisk propaganda. Den var et skjult og indirekte spark til okkupasjonsmakten hvor Petter Dass, «folkeskalden under danskeveldet», igjen var aktuell under et nytt «velde».
Persondyrking
KH har ofte i sine bøker vist til omtalen av Petter Dass som «persondyrking».
I kapitlet vi her har satt under lupen, viser han til en artikkel utsendt av NTB i anledning Vidkun Quislings 55-årsdag i 1942 og publisert i pressen over hele landet.
Petter Dass er ikke i nevnt i artikkelen, men KH konstruerer i sin omtale en sammenligning av jubilanten og den 240 år eldre Petter Dass: «Det er lett å trekke sammenligninger mellom måten Vidkun Quisling da ble dyrket på og den persondyrkingen som Petter Dass hadde vært gjenstand for i 60 – 70 år. Både Petter Dass og Quisling utmerket seg om unggutter, het det.»
KH refererer så videre fra artikkelen og sammenligner løpende beskrivelsen av Quislings personlige egenskaper med sine egne utvalgte historiske karakteristikker av Petter Dass, uten henvisning til eksakte kilder:
«Begge hadde store evner som ble hyllet: Petter Dass for sin dikterkunst, som var på alles lepper før han i det hele tatt fikk utgitt noe, og Quisling for sine gode eksamener.» […] «Quisling ble framstilt som ‘En stor og lysende personlighet, klok og innsiktsfull inntil minste detalj i saker og ting som man skulle tro at han aldri hadde fått tid til å beskjeftige seg med’, en karakteristikk som også føyer seg inn i rekken av beskrivelser av Petter Dass.»
Ved å parallellføre referatet fra NTB-artikkelen med sine egne beskrivelser av Petter Dass, kan leseren forledes til å tro at dette handler om en reell sammenligning som inngår i NTBs Quisling-hyllest.
Men noen kobling mellom Vidkun Quislings og Petter Dass’ personlige egenskaper har neppe vært publisert før i 2018 da KH påtok seg jobben.
Nordlands Trompet i presseklubben
I mars 1944 arrangerte den såkalte «Presseklubben» i Oslo et møte der Nord-Norge var tema.
Hovedposten, som det het, i programmet var Gunvor Evju Lies framføring av David Monrad Johansens sangsyklus Nordlands Trompet fra 1925 med komponisten som akkompagnatør. NTB sendte ut et referat fra arrangementet som ble gjengitt i Aftenposten og Fritt Folk 03.03.1944. Beskrivelsen av det musikalske innslaget la vekt på kunstneriske forhold og kunne like gjerne vært skrevet da verket ble lansert.
KH refererer fra avisens omtale og avslutter slik: «Det ser ut til at NS-organet Fritt Folk bare har tatt med det som kunne tjene den nazistiske propagandaen.»
Går man til avisene finner man imidlertid at de to referatene er identiske ord for ord, men har forskjellig overskrift: Aftenposten skriver «Strålende Nord-Norge-aften i Presseklubben», i Fritt Folk heter det «Vellykket Nordlandsaften i Presseklubben.»
En bagatell å påpeke, ja, men det sier noe om KHs fokus og manglende etterrettelighet i kildebruken.
KH opplyser som riktig er, at David Monrad Johansen meldte seg inn i NS høsten 1941.
Han fortsetter slik: «Han var den norske komponisten som støttet sterkest opp om Nasjonal Samlings program. NS-medlemskapet hans førte til at han også ble en av de ledende kulturambassadørene for «den nye ånd» som skulle gjennomsyre det norske samfunnet.»
KH har ingen referanser til disse utsagnene, og påstandene er diskutable.
Monrad Johansens motivasjon for sitt NS-medlemskap og hans rolle som Statens musikkonsulent har mange fasetter, noe jeg har brukt ca. 100 sider på å beskrive i min biografi om komponisten som utkom i 2013. I mitt kildemateriale finnes det ikke dekning for den beskrivelse som KH gir.
Høvdingen, føreren og hirden
I 1944 utkom på Fonna forlag en liten bok med tittelen Petter Dass – Liv – Diktning – Segner. Forfatteren var Hilmar Rørmark (1907-1972). Rørmark var født på Sømna, utdannet lærer og var fra 1930 ansatt ved Trondarnes folkehøgskole. Skolen var etablert i 1916 og ble sentrum for en økende interesse for nasjonal og nordnorsk historie og målsak.
I 1946 kom Rørmark til Mosjøen som lærer og senere rektor ved Vefsn folkehøgskole.
I 1943 fikk Rørmark utgitt en novellesamling, Kinafararen – forteljingar, på Fonna Forlag, et lite forlag som hadde spesialisert seg på utgivelser av ukeblad og lettlest litteratur på nynorsk.
Rørmarks bok om Petter Dass var i denne kategorien: «Me får ei populær og lettlest bok – folkeeige», het det i en avisomtale. Boken bygget i hovedsak på tidligere framstillinger av Petter Dass, spesielt A.E. Eriksens biografiske beskrivelse fra 1874, og Rørmark spinner videre på flere kjente beskrivelser av Dass og hans diktning.
Blant disse er fortellingen om at Dass om vinteren samlet sine kapellaner til fest på Alstahaug. Denne historien leser KH som Rørmarks knefall for okkupasjonsmakten: «Disse ‘vintergilda’ ble også satt inn i en politisk sammenheng, kanskje for å tekkes den tyske okkupasjonsmakten og deres ideologi, i det Rørmark skrev om Petter Dass at ‘Høvdingen samla hirden omkring seg’.»
Videre mener KH at «[a]lt det positive som han [Rørmark] knyttet til personen Petter Dass, ble også satt inn i en større, politisk sammenheng som i 1944 uten tvil måtte føre til samtykkende nikking hos okkupasjonsmaktens representanter og deres sammensvorne i Norge […]».
KH viser her til Rørmarks beskrivelse av sagntradisjonen omkring Petter Dass, som «uten tvil» skal ha slått an hos både tyske og norske nasjonalsosialister. Det er å gi Rørmarks lille bok høyere status enn den faktisk fortjener.
KH siterer ikke hele avsnittet der Rørmark sammenligner Petter Dass med Olav den Hellige. Han henger seg opp i bruken av ordet «fører», (som var et vanlig ord for «en leder», men som i likhet med «hird» fikk en spesiell konnotasjon under krigen.)
Rørmark skriver: «Ut gjennom mannsaldrane har det så gått med Petter Dass i det små som det gjekk med heilag Olav i det store: Gamle segner og soger har i folkefantasien omforma seg og knytt seg til den personen som folket uvilkårleg gjorde til s i n førar og s i n helt.»
Rørmark skriver så videre at sagnene forteller om kampen mellom gode og onde makter, og knytter dem videre til Tors strid med jotnene. Her uttrykker Rørmark seg på en et tvetydig måte på samme vis som når han beskrev Petter Dass som høvdingen som samlet sin hird.
Det var Dass og Hellig Olav som var høvdinger som kjempet mot det onde, og som folket, gjennom sine sagn, til ulike tider, gjorde til «s i n førar og s i n helt». De var alternative «førere» til Hitler og Quisling.
En slik mulig tolkning overser KH og mener Rørmarks bok inneholder nazistisk propaganda.
Ideolog eller nasjonal forfatter
Når vi leser Nasjonal Samlings partiprogram fra 1934, som sto uendret så lenge partiet eksisterte, finner vi ingen spor av innflytelse fra 1600-tallets dansk-norske enevelde eller den lutherske ortodoksi som var Petter Dass’ samfunnsmessige og religiøse rammer.
At man kan plukke ut enkeltsitater fra en 1600-tallsdikter som samsvarer med NSs syn på for eksempel lov og orden, gir ikke grunnlag for å sidestille 1600-tallets enevelde og lutherske samfunnsforståelse med nasjonalsosialismen.
At Petter Dass og for eksempel Edvard Grieg ble trukket fram i taler, arrangementer og NS-publikasjoner, har lite med ideologiske spørsmål å gjøre.
De var begge nasjonale, historiske symboler som skulle tjene som forbilder og til inspirasjon, og de var i utgangspunktet politisk nøytrale referanser. At de ble benyttet i nasjonalsosialistisk propaganda, gjør verken diktningen eller musikken til nasjonalsosialistiske kulturuttrykk.
Dette gjelder også Beethovens musikk som systematisk ble brukt i tysk NS-propaganda.
KHs framstilling av dette temaet inngår i hans mangeårige prosjekt: å benytte et bredt kildemateriale til å framstille Petter Dass i et negativt lys gjennom konklusjoner framkommet i hans forutinntatte tolkningsrom, og uten å drøfte alternative forståelseshorisonter.
Kanskje kunne en forlagsredaktør ha hindret de verste feilskjærene?
Ivar Roger Hansen
Tidligere leder ved Petter Dass-museet