Igjen forsøker litteraturprofessor Nils Magne Knutsen i et innlegg i Helgelands Blad 22. juli å redde det gamle svermeriske bildet av Dass.
Som vanlig unngår han å svare eller kommentere de spørsmål jeg har stilt i ulike avisinnlegg gjennom sommeren.
Mine kolleger
I begynnelsen av sitt siste innlegg ramser Nils Magne Knutsen opp flere av mine gode historiekolleger.
Disse har alle det til felles at de aldri har gjort selvstendig forskning rundt Petter Dass og hans virke som sogneprest. Det har derimot lokalhistoriker Kåre Hansen og litteraturviter Hanne Lauvstad gjort til gangs. Deres forskning, gjennom møysommelig kildestudier og grunnleggende litteraturanalyse, har endret vårt syn på personen Petter Dass og hans virke som prest, dikter og handelsmann.
Når har det seg slik at Nils Magne Knutsen ser rødt og trekker ned tykke skylapper hver gang man nevner Hansen og Lauvstads banebrytende forskning. Knutsen henfaller til håpløs retorikk, arroganse og fullstendig mangel på elementær historisk kunnskap omkring både Dass og Helgeland på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Deres kunnskaper om Dass forarger Knutsen og skygger for ny innsikt.
Så derfor skal jeg i dette innlegget trekke fram noen andre som har skrevet om Petter Dass.
Demonlære
Professor i idehistorie, Nils Gilje, har ved flere anledninger omtalt Petter Dass sin religiøse diktning, blant annet i det grunnleggende verket «Tankeliv i den lutherske stat» skrevet sammen med professor i allmenn kirkehistorie, Tarald Rasmussen.
I en flere siders gjennomgang av Dass sine mange utfall mot kvinner som forsøkt å lindre smerte, plager og sykdom blant sine sambygdinger gjennom lesing, håndspåleggelse og ritualer, heter det «Gjennom sin dikterpenn gikk han særlig til angrep på signekoner og kloke folk; De må kort og godt utryddes» (s.253).
Under åpningen av norske historiedager i Trondheim i 2017 holdt Nils Gilje hovedinnledningen under tittelen «Reformasjonens lange skygger – antijudaisme og antisemittisme i den lutherske tradisjonen» hvor Gilje særlig trakk fram Petter Dass` katekismesanger. Om Knutsen ønsker, kan jeg gi et referat fra innholdet i forelesningen til Gilje.
Et prosjekt for litteraturviteren fra Tromsø kunne jo være å sammenligne Dass og Hamsun på dette feltet.
Nordlands historie
I mitt innlegg, som Nils Magne Knutsen refererer til, viste jeg til historieverket om Nordland, utgitt i 2015. I bind to skriver historikerne Åse Elstad og Alan Hutchinson om Dass sitt økonomiske maktgrunnlag på Helgeland. Henvisningen er hele tiden til Kåre Hansens Dass biografi fra 2006.
Dessuten viser til litteraturviter Hanne Lauvstad som har fått fram at Dass skrev for å gjøre innrykk på en lærd lesekrets, og at Dass sitt syn på fiskebøndene på Helgeland er preget av overklassens avstand. Dass diktet så å si med solid avstand til den vanlige nordlending. De to historikerne konkluderer med: «Debatten viser hvor viktig det er å tolke Dass sine verker, og kildene til hans liv, i kontekst av den tid og det samfunn han levde i» (s.104).
Dette er nettopp hva nyere Dass forskning har gjort de siste 15 årene.
At Nils Magne Knutsen blir irritert og oppfarende er forståelig siden hans livsløgn omkring Herr Dass har fått seg en alvorlig knekk.
Livsløgnen sperrer for å ta innover seg ny kunnskap både om Dass sitt historiske ståsted og diktning. Det gjelder altså fortsatt å redde Dass fra hans svermeriske og villfarende beundrere. Knutsen oppfordres for øvrig til å lese hele bind to i dette verket. Der framgår det tydelig at Knutsens kunnskaper om den mangfoldige handelsvirksomheten på Helgeland på andre halvdel av 1600-tallet må være svært begrenset.
For en litteraturprofessor som fortsatt framholdet Petter Dass som en «fattig huskapellan» skulle verket om Nordlands historie forhåpentligvis gi innspill til en endret oppfatning av Dass sitt egentlige maktgrunnlag og virke på Helgeland.
Ingen folkedikter
Til og med den store Dass-beundrer og panegyriske Nils Magne Knutsen tilhengeren, litteraturviter Ronny Spaas, avrunder en artikkel i Edda (nr.2/2021) med følgende «Petter Dass var ingen folkediktar, som dikta makt til
fiskarbøndene» selv om han var en dikter som «auste av eit lokalt nordnorsk repertoar». (s.28).
Hvis litteraturprofessoren fra Tromsø er enig i dette, har vi alle fall grunnlag for en videre debatt omkring persondyrkingen av Dass-skikkelsen.
Inntil videre får vi prise oss lykkelig over at det i alle fall ikke er en litteraturviter fra Tromsø som skal skrive det kommende flerbindsverket om Alstahaugs historie. Det skulle ha tatt seg ut!
Rune Blix Hagen
Historiker, Tromsø