For første gang i mitt liv har jeg mottatt trusler med utgangspunkt i mitt politiske arbeid. Dette tenker jeg ikke er en god utvikling, skriver Peter Talseth.
Som ordfører i Alstahaug er jeg en offentlig person som mange naturlig mener mye om. Dette «mye» kommer tydelig til utrykk både i lokalpresse og på facebook, i mailer, personlige meldinger og telefonsamtaler, og er vanligvis både ros og ris i skjønn forening. Jeg mener i så henseende at jeg er en ganske uhøytidelig type som trives med stor takhøyde. Jeg mener engasjement og meningsutveksling i alt vesentlig er sunt, og gagner lokal utvikling og demokrati.
Sykehus
Den siste tiden har sykehusdebatten igjen fått vind i seilene, og denne engasjerer naturlig nok mange. At folk er uenig med mine faktiske standpunkt er uproblematisk for meg, og jeg ønsker en god debatt om også sykehussaken velkommen når som helst. Det er i meningsbrytning utvikling skjer. Imidlertid oppleves det ugreit gang på gang å bli tilegnet meninger og motiver jeg aldri har uttalt, langt mindre står inne for.
Konspirasjonsteorier om mitt åpenbare ønske om å bruke min ordførerposisjon til å kjøre Alstahaug i grøfta en gang for alle, selges inn som sannheter på alle plattformer, selvsagt uten den minste rot i virkeligheten.
For første gang i mitt liv har jeg mottatt trusler med utgangspunkt i mitt politiske arbeid. Dette tenker jeg ikke er en god utvikling.
Det er skuffende at også politiske motstandere er med på å nøre opp om konspirasjoner og unøyaktigheter rundt min person, istedenfor å diskutere og utfordre Senterpartiets reelle politikk. Det er vanskelig å se dette som utrykk for annet enn å score billige politiske poenger på vanskelige og komplekse saker med betydning for utviklingen av hele Helgeland.
Alle vil det beste
Jeg tør påstå at alle som stiller sin fritid til disposisjon for lokalpolitikken, det være seg i Alstahaug eller i andre kommuner, gjør dette med kjærlighet og engasjement til lokalsamfunnet vi lever i. Vi har ulike kjernesaker, innfallsvinkler og grunnholdninger, men en ting er felles – alle ønsker den beste utviklingen for samfunnet vi, våre eldre og våre barn lever og bor i.
For å få et levende lokaldemokrati trenger vi flere som er villige til å engasjere seg i både enkeltsaker og mer generell lokalpolitikk. Vi trenger stemmene til unge, gamle og de midt i livet, til kvinner og menn, mørke og lyse, bygd og by, samt representanter fra alle andre tenkelige «bokser» vi som innbyggere føler oss hjemme i.
Nevehytting
Personhetsen som nå kan ses blant annet i lokaldebatten om sykehusstruktur er således en farlig utvikling som har betydning langt utover mine tidvis noe såre tær. Min rygg er sterk nok til å bære det meste av skriftlig nevehytting jeg nå opplever.
Min bekymring er imidlertid at den sunne debatten i framtiden vil knebles av disse allestedsnærværende meningsbærerne som sjelden skiller sak og person, fakta eller oppspinn. Hvem ønsker å bruke fritiden sin på et arbeid for fellesskapet, når dette er måten ytringer angripes av øvrigheten?
Personlig vet jeg flere som ikke ønsker å stikke hodet fram og stille seg lagelig til for hogg med det debattklimaet som nå råder i Alstahaug. Det synes jeg er trist.
Vi trenger meninger og erfaringer fra alle som har en stemme i vårt lille samfunn. Hvor er for eksempel fagfolkene, småbarnsfamiliene, innvandrerne, ungdommen og kvinnene? Slik jeg ser det er dagens typiske meningsbærere en liten gjeng forunderlig lik meg selv. Voksne menn i sin subjektive beste alder, med tro på egne fortreffelige meninger og uovertrufne klokskap, som villig øser av egen sannhet i facebooks mange ekkokamre.
Facebook-grupper
Misforstå meg ikke – debatt er bra, men et sted på veien ble den gode gammeldagse oppdragelsen ofret på selvhevdelsens alter. La oss derfor alle tenke oss om før vi i framtiden slenger nedsettende personkarakteristikker til høyre og venstre og idioterklærer andres meninger i semilukkede facebook-grupper. Husk at den du rammer hardest ikke nødvendigvis er den tiltenkte mottakeren, men kanskje vel så mye den lokale frie debatten og meningsmangfoldet, og kanskje derfor aller mest; selve samfunnet vi alle lever og er glade i.
Peter Talseth
Ordfører i Alstahaug