Det er selvsagt fornøyelig å ha lurt litteraturviter Nils Magne Knutsen på nytt ut i avisspaltene.
Denne gangen går det som forventet på tomgang, men allikevel ispedd historiske innrømmelser.
Jeg har i mine innlegg forsøkt å få fram at flere forskere både innen idehistorie, teologi, kirkehistorie, litteraturvitenskap og lokalhistorie gradvis har fått fram et annet bilde av den historiske Dass som lenge har vært rådende.
Innrømmelser
Vi får derfor ta det som et framskritt at også Knutsen omsider er med på at Dass ikke var noen folkedikter og at: «Det er mulig å argumentere for at deler av Nordlands Trompet er skrevet for embetsstanden, men det er jo ikke embetsstanden teksten handler om, det er allmuen».
Ja, en allmue som skildres i lavstil, det vil si at Dass snakker dem ned som dumme, enfoldige nordlendinger. Petter Dass dikter med en solid avstand til fiskebøndene på Helgeland.
Skulle man trekke fram andre embetsfolk fra nordnorsk historie som virkelig skildres vanlige folk med medfølelse og innlevelse, kan lensinnehaver Erik H. Schønnebøl nevnes – en mann som i 1591 forfattet en beskrivelse over Lofoten og Vesterålen med stor vekt på fiskernes livsvilkår.
Fattigdomsbildet
I bind to, I Amtmandens Dager, av storverket om Nordlands Historie, utgitt i 2015, skriver historikerne Alan Hutchinson at Dass sin diktning fortsatt vil bli brukt som koloritt i nordnorske bygdebøker. Samtidig understreker historikeren at seinere tids kildestudier «viser hvordan etablerte sannheter ved ukritisk gjentagelser kan bidra til å fastholde myter» (s.104).
Det gjelder ikke minst det fattigdomsbildet Knutsen fortsatt fastholder omkring Dass.
Blant de 20 norske studentene som skrev seg inn på prestestudiet i København i 1666 finner vi Petter Dass. Alle disse kom fra velstående kår. Petter Dass hadde den særdeles mektige Falck-selta i ryggen. (s.105).
Oppfatningen av Petter Dass som en folkekjær og raus presteskikkelse med omsorg for lokalbefolkningen holder rett og slett ikke lenger. Han var derimot en av de rikeste i Nord-Norge og kjempet for å styrke sine økomimiske standsinteresser – en prest som hadde lite til overs for kystbøndene på Helgeland.
De ble møtt med budskap om underdanighet og disiplin.
Katekismediktene
Jeg vært opptatt av den religiøse diktningen til Petter Dass i forhold til protestantisk demonlære i Danmark-Norge utover 1600-tallet.
Her er Dass glimrende lesestoff!
Så langt jeg kjenner til, er han den eneste norske prest på 1600-talet som uttrykker seg såpass klart med formaning om å utrydde den helbredende, hvite magien blant sine sognebarn.
Hans katekismesanger skrives mot slutten av 1600-tallet da forfølgelsen av trollfolk var i ferd med å ebbe ut i det dansknorske enevoldsregimet. Hos Dass er det ingen betenkninger å spore, signefolk skal fjernes, fordi de er «Satans Træl». Som prest blir derfor Dass en tilbakeskuende, bakstreversk representant for tidens luthersk ortodoksi.
Andre embetsmenn i Nord-Norge på siste del av 1600-tallet gikk i bresjen for å redde kystkvinner og jentebarn fra heksebål.
Om noen år vil det altså foreligge et større historieverk om Alstahaug. Likeså sikkert som at verket ikke skal skrives av en litteraturprofessor fra Tromsø, er det at verket vil legge til grunn det nybrottsarbeid som har vært gjort rundt den historiske Petter Dass de siste 15 årene.
Tegneserie
Ta det ikke så ille opp, Nils Magne, men kos deg heller med godbiter fra den fornøyelige tegneserien dazz.no som fortsatt ligger ute på nettet:
«Vær hilset i internæts bevandrede Mænd.
Her skal i finde tægnede fortellinger om hvorlædes jeg kiæmper haardt mod Fanden, Trold og allskens Udtysker her i den ellers saa skiønde Nordlandske natur!
- Ærbødigst, æders kiære P. DASS»
(Fra webstedet dazz.no)
Rune Blix Hagen
Historiker, Tromsø