Siden fire-årig lærerutdanning ble innført i 1992 har norsk lærerutdanning vært på «reformtoppen». Ikke alle reformene har vært like vellykkede, ikke minst sett ut fra et distriktsperspektiv.
Smalere utdanning
Den fjerde reformen i rekka ble vedtatt i 2009 på bakgrunn av stortingsmeldingen «Læreren. Rollen og utdanningen» (St.meld.nr.11 2008-09), framlagt av den rødgrønne regjeringen, bestående av Ap, SV og Sp. Dette var en melding som endret lærerutdanningas struktur og innhold vesentlig. Meldingens diagnose var at «dagens allmennlærerutdanning er for bred» (s. 10).
Regjeringens svar var en smal, differensiert lærerutdanning mot trinn og fag. Studentene skulle velge mellom en grunnutdanning rettet enten mot 1.-7. trinn, eller mot 5.-10. trinn. For begge utdanningene var 60 studiepoeng i pedagogikk obligatorisk. Utdanningen for 1.-7. trinn skulle i tillegg omfatte minimum fire undervisningsfag, hvorav norsk og matematikk ble obligatoriske.
De øvrige fag var valgfrie ut barnetrinnets læreplan. På 5.-10.-utdanningen måtte lærere som ønsket å undervise i norsk, matte og engelsk, ha minst ett års studium i faget.
Storhetstiden
Ensidig fokus på lærerens fagkompetanse representerte et brudd på allmennlærerutdanninga, hvor vektlegginga fram til da hadde vært bred faglig og pedagogisk kompetanse. Eksempelvis hadde lærerstudentene i perioden fra 1938 til 1973 fra 15 til 17 fag, en periode som skolehistoriker og professor i pedagogikk ved NTNU har betegnet som «lærerutdanningens storhetstid».
Han påpekte at den nye meldingen manglet et historisk perspektiv og at lærerutdanninga nå primært ville bli en faglærerutdanning og ikke en utdanning av klasselærere, i pakt med enhetsskoletanken.
Ikke rart at dette førte til debatt og protester, særlig fra lærerutdanningsmiljøene i distrikts-Norge. Etter at den nye lærerutdanningsreformen ble implementert, var hovedkonklusjonen herfra at den ville føre til en gigantisk sentralisering av norsk lærerutdanning.
Dette var noe Universitetet i Nordland (senere Nord Universitet) også fikk erfare.
Nesna
Søkertallet gikk kraftig ned. Spesielt gikk det ut over 1.-7.-studiet, som tok retning av å bli et rent jentestudium.
Lavt søkertall førte til at rammetildelingene til undervisning ble mindre. Dermed fikk studentene et begrenset fagtilbud. De fagene som var «dyrest» i drift, ble hardest rammet. Verst gikk det ut over de praktisk-estetiske fagene, som hadde vært lærerutdanningas stolthet fra 1990-tallet.
I Nordland ble dette forsterket av sammenslåinga til det langstrakte Nord Universitet der lærerutdanninga ble spredt over flere studiesteder. På toppen kom nedleggingen av lærerutdanninga på Nesna, som i drøyt 100 år hadde utdannet ungdom fra distriktet med en lærerutdanning tilpasset distrikts-Norge.
Forverret situasjon
I stedet for bedre lærerdekning har den nye differensierte, masterbaserte lærerutdanninga ført til en forverret situasjon.
Det utdannes for få lærere kvalifisert for 1.-7. trinn, langt fra nok til å kunne gi fremtidig lærerdekning i distriktene. Det forsterkes av at det er vanskelig for lærerne fra 5.-10.-trinn å få fast jobb ved små distriktsskoler ettersom de bare er kvalifiserte for de øverste trinn i grunnskolen.
I beste fall kan de få arbeide som vikarer på «småtrinnet» med lønn som ufaglært. Ikke usannsynlig foretrekker de heller å søke jobb på større steder enn ute i distriktene.
Distriktsmeldingen
Spørsmålet er om Distriktsmeldingen, Meld. St. 5 (2019-2020), under tittel «Levende lokalsamfunn for fremtiden», kan gi en mulighet til å endre kurs og gjøre lærerutdanninga mindre distriktsfiendtlig.
På kort sikt kan det gjøres ved at man allerede fra høsten myker opp den rigide grensen som er satt mellom 1.-7. og 5.-10.-utdanningen.
I den politiske debatten foran høsten stortingsvalg anbefales at lærerutdanning blir et hovedtema, også i distriktspolitisk sammenheng.
Kirsten Limstrand
Dosent emerita i pedagogikk, Nord Universitet