Men også fylt av håp for for noen få.
Før alt brast…Jeg var på Valdresklinikken for mitt rusproblem , en helt alminnelig dag…fylt av håp , glede og ro.
Til det hele brast i meningsløs vold , ikke så veldig langt fra vårt håp sitt paradis.
Husker de første bildene fra Regjeringskvartalet…
før vi visste omfanget av 22. juli massakren.
Jeg husker bildet av ei trapp som endte opp i…INGENTING..
Ei trapp i Oslos gate, står meningsløst forlatt, for huset den tilhørte, ble sprengt av en forhatt…
De sotede ruiner som terroristen forlot, står trøstesløst og griner, bak trappens nakne fot. Ei trapp står og forklarer, mitt såre veike sinn, om fjerne framtidsdager, som jeg skal gå,trinn for trinn…
Ei trapp står og beretter, om veien opp og frem, om frykt og våkenetter, om knuste lykkeghjem.
Så sett e her, og bare sett…og tenke…en tanke tel dæm som ikkje e meir, stille, stille, ser ut av vinduet, en dråpe renn sakte nedover kinnet mett, kanskje også nedover dett.
Så høre e et sus gjennom lufta…
gjennom sinnet mett..
DEN GOE STILLHEITA HAR TUSEN LYDA.
Så ære vi alle dæm som e gått bort, og tenke bare goe tanka, i dag…kem veit kanskje dæm og slår se på lag….
eog…ø.