Like før målstreken har også vår folkekjære visekunstner Halvdan Sivertsen kastet seg inn i Petter Dass-debatten.
En velkjent nordlandsstemme fra det øverste sjikt i kultur-Norge tillegges utvilsomt vekt i folkedypet — og hos politikerne. Med ukamuflert entusiasme og nordnorsk patos skriver Sivertsen om hvordan han lar seg beruse av Petter Dass’ verselinjer, perfekte rim og lettfattelige rytme. Ordene som spruter ut fra visekunstnerens PC må utvilsomt gi et dopamin-rush til dikterprestens tilhengerskare. Og hvilken perfekt timing.
Har sine kvaliteter
Alle som har fulgt med på Halvdans karriere, vet at han har hatt et godt forhold til Petter Dass i årtier. Etablert og sementert lenge før den kritiske forskningslitteraturen om Petter Dass dukket opp rundt 300-årsjubileet for dikterprestens død i 2007. Men dokumenterbare historiske fakta ser ikke ut til å ha avsporet Sivertsens profesjonelle fascinasjon for dikteren Dass. Det kan vi vel heller ikke forlange.
Petter Dass har udiskutabelt sine kvaliteter. Men det er bekmørke tekststrofer i Dass’ samlinger som ikke akkurat formidler samme omtanke og kjærlighet til sin neste, som den sprudlende gitarkameraten fra Bodø makter med sin ikoniske kjærlighetsvise. Noen har en forbausende evne til å se forbi slikt, andre ikke. Det er forskjellen på oss.
Heiagjeng
Initiativtakeren til det omstridte bautaprosjektet, kantor Alf Knutsen med røtter i Herøy, kan gni seg i hendene nå. Han har lenge sittet stille på sidelinjen mens vi som har vært i manesjen etter beste evne har prøvd å fremlegge fornuftige motargumenter. I lønnlig håp om at bevilgende fylkespolitikere skulle få teften av dem. De som uhemmet lovpriser Petter Dass’ utvalgte tekster, har tolket dette som en utilbørlig fornærmelse og et ondsinnet forsøk på et karakterdrap på et av «de største ikon» i norgeshistorien.
Det er nok berusende for Alf Knutsen og Ronny Spaans at de nå innkasserer likes i hopetall – godt drevet fram av Sivertsens heia-innlegg i Avisa Nordland. Hensikten min har ikke vært å knuse entusiastenes heltebilde. Det er en oppgave vanskeligere enn å gjøre vann til vin – eller konvertere mennesker til en annen religion. Slikt må det sverd, økser, heksebål og svovelpredikanter til.
Kåre
Historiker og forfatter Kåre Hansen har også vært stille i akkurat denne avisdebatten. Lett å forstå. Han er lei av trakassering. Da han i 2007 utgav sin bok «Petter Dass – mennesket –makten – mytene» ble det et sabla rabalder. Oppfølgerne i 2018 «Petter Dass – Guds Øiesteen», bind 1 og 2, utfordret også åndselitens verneverdige syn på dikterpresten. Og hans lokalavis Helgelands Blad slår fortsatt fast, på lederplass, at Petter Dass er en helt. Basta! Til Dovre faller. Spaans er mer nøktern: Verken helt eller skurk, konkluderer han.
Ingen har til nå publisert et tilsvarende grundig biografisk materiale om Petter Dass som Kåre Hansen. Det etablerte bildet av dikterpresten har han med rette påført noen reale riper, bulker og skrammer. Noen sier seg fortsatt uenig i enkelte av Hansens tolkninger og vektlegging av historiske fakta. Men udiskutable fakta kan man ikke feie under teppet. Ille måtte det ha vært for Dass-entusiastene da Kåre Hansen med overbevisende kraft dokumenterte at det historiske portrettet vi alle har blitt forespeilet er Petter Dass, faktisk forestiller Melhus-presten Oluf Ment-
zen Darre (1636-1693). Men det brukes fortsatt flittig.
Meningsfeller
Kåre Hansen er imidlertid ikke alene. Han har langt flere meningsfeller enn oss som blottlegger skallene våre for hugg i avisspaltene. Forfatter Edvard Hoem tegnet just ikke noe glansbilde av Petter Dass i sin åpningsmonolog, da Petter Dass-senteret ble høytidelig åpnet i 2007. Litteraturforskeren Hanne Lauvstad som disputerte til doktorgrad på «Nordlands Trompet» har også tonet ned betydningen av dikt-eposet. Men selvfølgelig fremhever hun Petter Dass’ litterære evner. Historiker Rune Blix Hagen har også vært offensiv med sine korrektiver til de mest innbitte Dass-elskerne.
Halvdan Sivertsen gir Ronny Spaans debattinnlegg uforbeholden ros. Det hadde neppe spilt noen rolle om Spaans hadde nevnt at samiske Matti Aikio (1872-1929) som i 1901 foreslo en Petter Dass-statue, var en kontroversiell journalist og forfatter. I en fase av sitt forfatterskap skrev han temmelig sarkastisk om sitt eget folk. Han ble av mange sett på som en sviker, fordi han ble oppfattet som tilhenger av den norske assimilasjonspolitikken (fornorskningen) rettet mot samene.
Samene
Spaans skriver følgende: «Aikio såg nok med eit balansert blikk på Dass’ omtale av samar og meinte omtalen trass alt talte i favør til samane».
Norges første sametingspresident, professor Ole Henrik Magga, oppsummerer derimot Petter Dass’ fordømmende holdning til samene og deres naturreligion slik:
«Slike beskrivelser som hr. Petter presenterer, gjorde sitt til at kolonister som kristne, opplyste mennesker fikk en slags moralsk rett til å fortrenge samene fra deres område, som samene i mange tilfeller hadde svart skatt for i hundrevis av år».
Skattekroner
Skal et menneske hedres med sokkel på Helgeland nå, så har Rune Blix Hagen et bedre forslag – krigshelten Liv Elisabeth Grannes fra Mosjøen. En modig motstandskvinne, og et forbilde å se opp til for nålevende og framtidige generasjoner. Petter Dass har fått sitt i bøtter og spann. Det er ingen fare for at han går i glemmeboken. Med fylkespolitikernes vedtak soper dikterpresten og kremmeren fortsatt inn skattekroner fra den helgelandske almuen. Hele 314 år etter sin død. Imponerende.
Roar Berg-Hansen