Statsråden vil kommer til å savne er naturligvis helseminister Bent Høie.
Hans visjon for ny sykehusstruktur på Helgeland er i ferd med å falle på plass. Høie fortjener avløsning nå etter å ha stått midt i håndteringen av en global pandemi, som Norge har håndtert veldig mye bedre enn mange andre land – ikke minst etter stødig faglig og politisk styring. Andre saker i vår region gjør at vi ikke kommer til å savne Erna Solberg i samme grad, for å si det sånn.
Etter et valgnederlag har en partileder to muligheter: enten varsle sin avgang eller, som Erna Solberg, uttrykke et ønske om å lede partiet til valgseier og ny regjeringsdannelse om fire år. Tross valgresultat over 20-prosentstreken, måtte Høyre notere størst tap av alle fra 2017-valget, Frp det nest største, Venstre holdt stillingen, og KrF ramlet under sperregrensen.
I årenes løp har Venstre flere ganger vært under sperregrensen, og også ute av Stortinget.
Så Kristelig Folkeparti kan kanskje lære noe av det sekulære Venstre når det gjelder troen på evig liv. Men med KrFs velgerbasis, melder det seg en tvil om mulighetene til å reise seg igjen etter det dårligste valget siden partiet ble landsdekkende i 1945. Krf-lederen presterte å vasse ut i en skatte-fadese, ei uke før valget, og skal nå drive opprydding i sin personlige økonomi – for åpen scene.
Sylvi Listhaug slo an tonen på valgnatta med å forklare Frps tilbakegang med Solbergs regjeringsutvidelse. Og den forklaringen kan prege den delen av partiets forestående strategitenkning som gjelder regjeringsspørsmålet. Listhaug-fløyen preges for øvrig av større lyst til å friske opp den gamle rollen som protestparti enn til å søke makt. Frp vil nå søke å profilere seg det ledende opposisjonspartiet, som forsiktig sagt blir noe annet enn å samle opposisjonen – med Karl Ivar Hagen tilbake i manesjen på Stortinget.
Høyres tilbakegang er omtrent identisk med Arbeiderpartiets fall i 2013, etter deres åtte regjeringsår.
Erna Solberg har ledet Høyre i 18 år, opp fra 14 prosent etter sentrum/Høyre-regjeringen i 2005. Partiet burde ha gode muligheter til ny vekst under en rødgrønn regjering, i en eller annen form. Men Solberg, eller mest sannsynlig hennes etterfølger, får en tung jobb med en fornyet masterplan: partier som gjerne vil regjere med Høyre, men ikke med hverandre – og som gjennom siste periode har vist at de politiske motsetningene er for store til formålet.