Jonas Gahr Støre blir statsminister for Arbeiderpartiet etter et valg som rangeres som et av de svakeste i partiets historie. Vanligvis er det omvendt; ledere går av etter dårlige valg.
Hva slags regjering landet får vet vi neppe før om en måneds tid. Men «sjefen» vet vi mye om.
Støre har befalsutdanning og har tjent som fenrik i Sjøforsvaret. Han har før det sin utdanning fra toppuniversiteter i Paris og London, og jobbet en periode i en forskerstilling ved Harvard i USA. Støre har jobbet i toppen, både nasjonalt og internasjonalt i over tre tiår, fra han ble hentet som spesialrådgiver for Gro Harlem Brundtland ved statsministerens kontor i 1989.
Han fulgte Gro til ledelsen av Verdens Helseorganisasjon, en periode som i ettertid er hyllet som en opptur for organisasjonen.
Hjem igjen som generalsekretær i Norges Røde Kors, før Støre ble utenriksminister under Jens Stoltenberg – parhestene som forhandlet fram delelinjeavtalen med Russland i Barentshavet etter flere tiår med stillstand.
Sannheten er at landet knapt har hatt en statsminister med bredere erfaring, mer formelt kvalifisert for jobben.
Politisk lederskap er riktig nok noe langt mer enn imponerende CV.
Også i partitoppen har partiet fått en prøvet leder. I perioden utenfor regjeringskontorene har Arbeiderpartiet vært herjet av interne maktkamper og intriger, som Støre har måttet håndtere uten å bli trukket ned selv.
Støres valgkamp er allerede kåret som den beste, til tross for at 26 prosent oppslutning er et elendig Ap-resultat, sett i historisk perspektiv.
Det svake utgangpunktet kan være spennende for Støres videre utvikling.
Støre har vokst inn i rollen som statsminister i manges bevissthet gjennom valgkampen – stødig og overbærende, glimt i øyet, trygg på seg selv og politikken – en leder. Utfordringene står i kø, først og fremst å finne en avklaring på hvilke andre partier som eventuelt skal være med i regjering.
Vi tror Ap og Sp har størst mulighet til å komme fram til en homogen politikk for landet.
Det handler om gjensidig pragmatisk tilnærming til sentrale samfunnsspørsmål, selv om Europa-politikken skiller.
Hint; Støre var med på å utforme EØS-avtalen.
Vi håper SV har lært fra forrige gang – det er bedre (for oppslutningen) å stå på utsiden, enn å være juniorpartner på innsiden.