Beslutningen i Helgelandssykehuset om å flytte alle fødsler fra Sør-Helgeland til sykehuset i Sandnessjøen, i perioden fram til 1. april neste år, skaper naturligvis stort engasjement og frustrasjon.
I Brønnøysund ble det arrangert fakkeltog onsdag kveld, og opposisjonen på fylkestinget «krever åpent fødetilbud i Brønnøy».
Vi tror det kan være nyttig å rydde opp i hva man er «for», og hva man protesterer «mot».
Den direkte årsaken til flyttingen er at man fikk ingen søkere til utlyst stilling som jordmor i Brønnøysund.
En innvending til utlysningen har vært at kravene til stillingen var satt så høyt at ingen søkte. Til det er å si at trygge fødsler, utenfor sykehus, stiller ekstra krav til personellet ved fødestue.
25 av de forventede 40 fødslene, i nedslagsfeltet til fødestua i Brønnøysund, i det aktuelle tidsrommet, var allerede planlagt lagt til Sandnessjøen.
Trygghet for fødende er knyttet til kvalifikasjoner hos de ansatte, naturligvis.
Og i øyeblikket er det mangel på jordmødre over hele landet, også på sykehusene i Sandnessjøen og Mo i Rana, ifølge foretaksledelsen. Så personellmangel i fødselsomsorgen er både et nasjonalt, og regionalt anliggende.
Vi snakker faktisk om det bakenforliggende rasjonale for hele prosessen Nye Helgelandssykehuset – evnen til å rekruttere.
Utvider vi perspektivet enda mer, er det nok å vise til engasjementet i Vega, og utallige andre distriktskommuner, som sliter med å rekruttere fastleger og annet kommunalt helsepersonell.
Hvorvidt det utdannes for få leger her i landet, eller om rekrutteringsproblemene skyldes at legene finner andre steder å jobbe enn i kommunene, vet ikke vi. Vi konstaterer at «fastlegekrisen» er en akseptert krise som regjeringen har varslet tiltak for å løse.
Vi regner med spørsmålet koker ned til penger.
Hvis fakkeltog og resolusjoner på fylkestinget er rettet mot ledelsen i Helgelandssykehuset, så bør siktet justeres betydelig. Hensynet til best mulig kvalitet i tjenestene, brynes mot hensynet til å få tak i tilstrekkelig kvalifisert personell.
Problemstillingen er sammensatt, men kan løses.
Det krever koordinert innsats, som må starte på toppen, hos helseministeren.