Statsminister Jonas Gahr Støre lander på klimatoppmøtet i Glasgow med løfter om mer penger til finansiering av klimatiltak i fattige land. Det er fornuftig.
Mange fattige land har den mest forurensende energiproduksjonen. Ethvert tiltak som kan fjerne for eksempel kull fra energi-kjeden har stor positiv effekt.
G20-landene, de 20 rikeste landene i verden, står for 80 prosent av CO2-utslippene i verden. Men utviklingslandene har bratt vekst i de samme kurvene. Det haster med å hindre at kullkraft og annet fossilt blir hovedkilden i den økonomiske veksten og velstandsøkningen i disse landene framover.
En betydelig del av påplussingen fra regjeringen Støre skal komme i form av midler fra næringslivet, altså ikke bare skattekroner. Så lenge det kommer effektive investeringer, så går det vel for det samme.
Støre uttrykker også støtte til den delen av miljøbevegelsen som er tilhenger av å investere i fangt-og-lagring av CO2.
Bellona har havnet i ordskifte med andre organisasjoner, som mener dette ikke er noe effektivt tiltak. Hvis det viser seg at fangst-og-lagring er effektivt i stor skala, er dette et opplagt tiltak som fortjener statlig fødselshjelp. Heidelberg har varslet fangst-anlegg på sement-fabrikken i Kjøpsvik sør for Narvik.
Lykkes dette kuttes utslippene med over 300.000 tonn CO2 i året, tilsvarende utslippene fra Skarv-feltet – til sammen over en prosent av norske utslipp. Det er tiltak på de største utslippspunktene som vil ha faktisk virkning, og må ha det kortsiktige fokus.
Et godt samspill mellom staten og privat kapital er en forutsetning for å nå klimapolitiske mål.
Men det trengs et raskt og målrettet arbeid for å sikre den medfinansieringen Støre og klimaminister Espen Barth Eide (Ap) baserer sine løfter på i Glasgow.
Like bevisst må det arbeides, i internasjonal sammenheng, for å sikre at bistandsmidlene kommer dit de skal og med størst mulig klimaeffekt.