– Ungdommen i dag bryr seg ikke om annet enn luksus og løssluppen livsførsel.
Uttalelsen høres nok velkjent ut for mange. Den er da også mye brukt som referanse til det evige problemet med opprørsk og uregjerlig ungdom. Men sitatet er ikke fra dagens samfunn.
Det skal ha vært den greske filosofen Sokrates som ytret disse ordene, og det skjedde på 200-tallet før Kristus.
Altså for over 2.200 år siden.
Men Sokrates rakk aldri å besøke Sandnessjøen videregående skole. Torsdag kunne undertegnede med egne øyne se og høre dagens ungdom i aksjon. Det skjedde under Dronning Sonjas besøk og utdeling av Dronningens Skolepris for 2021. Prisen gikk som kjent til Sandnessjøen videregående skole. Blant annet fikk skolen prisen for sitt arbeide med inkludering og likeverd. Inkludering av mennesker med forskjellige hudfarger, raser og religioner. Inkludering av ungdom som står i fare for å falle utenfor.
– Ordet inkludering er det fineste ordet vi har i det norske språket, uttalte rektor Arne Tømmervold i sin tale til over 530 elever og tilhørere før selve prisutdelingen i Stamneshallen.
En uttalelse det er lett å være enig i.
Under selve prisutdelingen gjorde Dronning Sonja noe hun nesten aldri gjør. Som vi vet, er disse kongelige besøkene planlagt ned til minste detalj. Minutt for minutt. Å se en slik plan rent tidsmessig er som å lese en togtabell. Men dronningen hadde blitt så grepet av opplevelsen med ungdommene som hadde delt sine tanker om livet og fremtiden med henne, at hun resolutt gikk opp på podiet og grep mikrofonen. Helt utenfor manus. Det er nesten uhørt. Med bristende stemme og mens hun tørket tårer på kinnene, fremførte hun det som best kan beskrives som en hyllest til den oppvoksende generasjon, og til det skolemiljøet som elever og ledelse har klart å skape på Sandnessjøen videregående.
Etter det gjorde Hennes Majestet Dronningen en annen ting som er helt, helt uvanlig. Kongefamilien uttaler seg som kjent svært sjelden om innenrikspolitiske forhold. Men Dronningen avsluttet talen sin med å si at «Jeg mener vi har altfor mange akademikere i Norge. Det vi trenger er flere fagarbeidere. Vær stolte av den utdannelsen dere tar. Fly ut i verden, få en fin utdannelse. Men dere må komme tilbake, stifte familie og få en jobb. Her!»
En uttalelse som fikk nærmere 500 elever til å juble av begeistring, og et distriktspolitisk utsagn som undertegnede håper at man merket seg flere steder enn i Sandnessjøen. På Nesna, for eksempel, der debatten om desentralisert utdanning har pågått i årevis, og nesten kostet dem lærerutdanningen sin. Dersom det var noen i forsamlingen som tvilte på at Norges dronning er av, for og med sitt folk før talen, så må den tvilen ha fordampet på dette tidspunktet.
Men så var det elevene på skolen. Dronningen hadde bedt om å få treffe dem i sitt vanlige skolemiljø. Hun fikk møte elever ved YSK, ambulansefagutdanningen og ved MOT-prosjektet, som skal sørge for at ingen faller av underveis i studieløpet. Også den en suksesshistorie. Å se unge gutter og jenter i tenårene stå der rolig foran selveste dronningen og presentere utdanningen sin med stødig røst, reflektere over egne utdanningsvalg og utviklingen i egne fremtidige bransjer, var en ren nytelse. Når undertegnede ser tilbake på egen ungdomstid, fremsto vi som en gjeng med svimete surrehoder i forhold.
Så kan man sikkert si at det er en unødvendig hard dom over egen ungdomstid. Men det bevissthetsforholdet vi fikk innblikk i fra unge mennesker i startgropa av livet sitt på torsdag, fikk i hvert fall undertegnedes hjerte til å gløde på deres vegne. Det føltes nesten som om dagens unge og lovende har tatt et nytt skritt opp på evolusjonsstigen fra der vi befant oss for knappe 30 år siden.
Undertegnedes tanker etter å ha sett alle disse flotte ungdommene i aksjon, og etter at dronningen hadde tatt et hjertelig farvel og startet på sin ferd tilbake til hovedstaden, var i hvert fall helt entydige.
Mens jeg betraktet de såkalte «kidsa» i sin gjerning, kunne jeg ikke hjelpe for å tenke på hvor fint dette kommer til å gå. Med dem, med oss og med den jorden de om ikke lenge skal arve som sin.
Rune Kr. Ellingsen