«Hun er bare helt fantastisk altså», sier mamma, om en eller annen hun har sett på fjernsyn.
Kanskje på Stjernekamp eller Farmen, slike programmer som følger noen over tid og lar seerne bli litt kjent med deltagerne.
Og de kan selvsagt være helt fantastiske, for alt jeg vet. I hvert fall er det de for noen. Jeg derimot, har stiftet bekjentskap med en aversjon som har meldt seg hos meg, og som har toppet seg nå. Tidspunktet henger nok sammen med at jeg har vært mer eller mindre nødt til å se og høre kamper og studioprat i forbindelse med fotball-EM de siste to ukene. Og dette ordet «fantastisk» har altså gått igjen og igjen og igjen.
Og igjen. Om spillere, om øyeblikk og om fotballtekniske prestasjoner.
Kanskje finnes det ikke andre ord som kan beskrive sterke prestasjoner og sterke følelser like godt?
De som har lest denne spalten en stund har kanskje fått med seg at jeg liker ord og språk og at jeg ikke har brukt emojier på flere år.
Jeg ser jo at jeg noen ganger blir kjerringa mot strømmen når det gjelder litt av hvert i livet, og jeg tror ikke det bare handler om å protestere, selv om det kan være en del av det. Nå blir det jo ikke rare protesten altså, det at jeg slutter å bruke et ord eller emojier. Jeg har ingen forventninger om å være opphav til grammatikalske farsotter. Jeg synes heller ikke noe dårlig om de som sier fantastisk fantastisk mye. Det er bare sånn at jeg noen ganger synes det er interessant å bryte mønstre, for ikke å gå seg fast eller for å se hva som eventuelt skjuler seg bak vaner.
Så nå har jeg sluttet å bruke det ordet «fantastisk» inntil videre, og forsøker bevisst å tone ned beskrivelsene mine i dagligtalen for å se hva det gjør med meg.
For noen år siden samtalte jeg med en god venn om smått og stort i livet.
Min venn argumenterte for at vi som samfunn kanskje skulle sette mer pris på middelmådighet, og sendte meg senere en kronikk basert på det som er blitt en av de mest kjente avgangstalene i USA. «Dere er ikke spesielle», sa læreren David McCollough jr. til studentene som skulle uteksamineres. Hvis alle er spesielle, sa han, da er egentlig ingen det. Kanskje kommer det også noen forventninger som kan være vanskelig å innfri, med denne følelsen av å skulle være spesiell og utvalgt og fantastisk. «Klatre fjellet fordi du vil se verden»; avslutter han, «ikke fordi du vil at verden skal se deg».
Det er kanskje særdeles relevant i dag hvor vi lever en del av livene våre på sosiale medier – og hvor vi skryter hverandre opp i skyene til det nesten er ulidelig?
Og i dette perspektivet synes jeg det er litt ugreit at vi alle er så forbasket fantastiske.
Hva gjør det med barn og ungdom som vokser opp og hele tiden hører at de er verdens beste og mest fantastiske?
Det må jo være greit å bare være helt vanlig også? Kanskje kan nettopp nøkternhet åpne opp for noe virkelig stort? En annen sak er at vi kanskje noen ganger dekker over ubehageligheter med å heller fokusere på det fantastiske. Men det får bli en annen historie en gang når sommeren er over. For nå skal jeg nyte de neste månedene med mitt helt ok liv og min middelmådige kropp, og kose meg i den ok kjøkkenhagen vår sammen med de gjennomsnittlige dyrene våre. Ja, og så skal jeg være sammen med min mann selvsagt, som jo er langt fra middelmådig, når jeg tenker meg om.
Han ER jo faktisk bare helt fantastisk.
God sommer!