Fra Vikingetiden og fram til våre dager har fiskeressursene tilhørt kystbefolkningen i Norge.
Men da Høyre-statsråd Svein Ludvigsen i 2000 forandret en forskrift og gjorde fiskeressursene (fiskekvotene) omsettelige uten noen form for konsekvensanalyse og uten politisk debatt, ble det iverksatt en endring som kan betegnes som et storstilt fisketjuveri.
Før Ludvigsens forskriftsendring ble Kredittloven forandret slik at finansinstitusjonene kunne ta pant i fiske-kvotene som fiskebåtene var tildelt ut fra lengden på fartøyet. Denne ordningen bli innført til tross for at Deltagerloven klart sier at det skal være aktive fiskere som driver fiske og som skal rå over og bruke fiskekvotene.
Konkurs
Konsekvensen av de nye kvotereglene var at finansinstitusjonene, som panthavere, ble sittende som eiere av kvotene i tilfelle selskapet, som eide båten, gikk konkurs. Ved på denne måten å få satt Deltagerloven ut av funksjon, ble det fritt fram for å børsnotere fiskeressursene (kvotene), og da kan jo den norske torsken bli til amerikansk, kinesisk, tysk eller engelsk eiendom.
Fiskeressursene blir slik flyttet bort fra fiskerne til selskaper som ikke har noe annet å gjøre med fiskeriene enn at de er aksjonærer i et selskap som ikke behøver å være fiskere selv. Det er majoriteten av aksjeeierne som bestemmer. Og i et selskap er det aksjeloven som regulerer virksomheten.
Eies av 30 aktører
Det har jo lite å si om Stortinget bestemmer at fiskeressursene tilhører folket når de nå eies av ca. 30 aktører som representerer kapitalverdier for mange milliarder kroner.
Så sies det at lønnsomheten i fiskerinæringen har gått opp. Ja, totalt sett er det riktig, men dersom verdiøkningen av kvotene tas med i regnestykket, så er det feil. Det er det kvantum som fiskes opp og prisen man oppnår, som er det rette lønnsomhetsmålet. Det er jo kvote-eierne som stikker av med verdiøkningen av kvotene, og den kan ikke blandes opp med lønnsomheten i fiskeriene.
Riksrevisjonen
De spørsmålene jeg har tatt opp i teksten ovenfor, er blitt aktualisert av den rapporten som Riksrevisjonen, ved Per Kristian Foss, nylig fremla om fiskerinæringen og dens betydning for lokalsamfunnene. Da jeg var på Stortinget, forsøkte jeg forgjeves flere ganger å få dette spørsmålet opp til debatt, men da stemte Per Kristian Foss fra Høyre, blant mange, imot. Det tok altså 20 år før han forsto den forbrytelse som var begått imot kystsamfunnene allerede den gangen!
Det mange som gjennom tidene har forsøkt å tilegne seg våre fiskeressurser, fordi de representerer store verdier, uten å lykkes, men da vi fikk en fiskeristatsråd fra Høyre, lot det seg gjøre. Så nå er det meste av fiskeressursene privatisert, og det som gjenstår, er å få hånd om det som fiskes av de båtene som er under 11 meters lengde, den såkalte åpne fartøygruppen.
Effektivisering
Ved siden av lov- og regelendringer er det tekniske endringer som har preget utviklingen av fiskeriene i Norge i etterkrigstiden.
Den største forandringen var oppfinnelsen av kunstfiber. Tidligere var alt tauverk av naturfiber, hamp, sisal, og kokos, og dette råtnet og måtte tørkes jevnlig og impregneres. Det neste var kraftblokken som gjorde not fisket meget lett sammenlignet med før. Da jeg var på Lofotfiske i 1961 med liner på en 40 fots båt tilsvarer 12 M lengde, var vi 4 mann, og jeg var 16 år. Neste år, i 1962, var vi avgårde med garn, og vi var da 6 mann, og driftet med 60 garn hver dag.
I dag er en båt på 40 fot en sjark og lar seg operere av 1 mann som behandler 100 garn daglig. Juksasjarker hadde den gang ett snøre som de fisket med, nå har de 4 til 5 juksamaskiner på båten. Så hele fiskerinæringen har gjennomført en storstilt effektivisering.
Leveringsplikten
Tidligere var alt fiske regulert av totalkvoter framforhandlet mellom landene, og det var noen få båter som hadde fartøykvote, slik som trålere og ringnot-snurpere, men kystflåten kunne fiske fritt innenfor totalkvoten.
Fartøykvoter ble innført for denne gruppen i 1983. Siden den
gang er de fleste fiskeri-
fartøyene kvotebelagt. Tidligere var det gjennomgående at all fisk skulle komme
lokalsamfunnene til gode og skape arbeidsplasser for dem som bodde der. Derfor
ble det også utdelt ferskfisk-konsesjoner til flere trålrederier som skulle
forsyne lokalsamfunn med råstoff i den fiskefattige tiden.
Det er dette leveringsplikten handler om. Disse trålrederiene fikk dispensasjon fra Deltagerloven når styreformannen sto på bld B i trygde-manntallet (fiskerimanntallet). Dette er ikke lenger tilfelle. De har ingen samfunnskontrakt eller forpliktelse til å levere til tross for at kvotene ble tildelt gratis.
Fisken representerer store verdier som nå er privatisert. Det var det jeg ville ta opp i Stortinget i år 2000, som jeg altså ikke fikk gehør for, og som Riksrevisjonen nå beklager i sin rapport.
Steinar Bastesen
Fiskebåteier, fisker, kvalfanger og tidligere stortingsrepresentant