Pål Pedersen gratulerer Nordland med at Høgskolen i Bodø fikk universitetsstatus for ti år siden.
Det er sant at høyere utdanning på Mørkved gir fremtidsmuligheter for Bodø og for kommende doktorgrader. Det er likevel grunn til å tvile på at Nordlands fremtid er knyttet til dagens Nord universitet.
Følger vi den myten har vi problemer, spesielt på Helgeland.
Trønderne flinkest
Nordland er dessverre taperen i strukturreformen i høyere utdanning etter 2016, der har trønderne vist seg flinkest å navigere politisk. Status er at Nord er et halvt universitet i Bodø. Trøndelag på sin side har ett og et halvt universitet (NTNU og Nord), fordelt på fire-fem byer med en rekke campus. At disse studiestedene har rundt en times kjøretur til den neste gjør det hele enda mer urettferdig i forhold til Nordland.
Nesna og lærerutdanningen i sørlige Nordland legges ned og antall lærerstudenter i Nordland synker som en stein. Ikke minst er Nordland og Helgeland allerede kraftig underrepresentert i alle andre deler av høyere utdanning, spesielt innen ingeniørfag og økonomisk og administrative fag.
NHO Nordland og industrimiljøene slår alarm på vegne av næringslivet. Tendensen til at studenter fra Helgeland trekker sørover er økende, for tiden vel to tredjedeler(!). Helgeland og Vesterålen er regionene i Norge og Nord-Norge som ligger lavest hva høyere utdanning angår.
Stener for brød
I denne situasjonen blir for eksempel også Nordlands nest største by tilbudt stener for brød. Nord fremstiller nemlig sin aktivitet i Mo i Rana med at man utlyser 400 nye studieplasser på Helgeland. Det er verd å merke seg at dette ikke er nye studieplasser som kommer i tillegg til det som tidligere er blitt utlyst. Det eneste nye studietilbudet som lyses ut er Bachelor i HRM.
Dersom en leser i styresaken som tar for seg studieporteføljen for neste studieår, kan det se ut som om dette er et engangstilfelle. Andre studier, som barnehagelærer (med opptak hvert tredje år) og deltids sykepleierutdanning er bare noe man har flyttet fra nedleggelsene i Nesna og Sandnessjøen og delvis ned-
skalert.
Fiasko
Hvis dette førte til samling av hensyn til kvalitet og vekst hadde det kanskje latt seg forsvare. Men, når Nord optimistisk melder at oppstart av nye studietilbud betyr at man nærmer seg 1.000 studenter, viser dette bare fiaskoen: Ifølge Database for høyere utdanning (DBH) var det i 2016 1.230 studenter med studiested på Helgeland.
I 2017 var det 1.275, i 2018 var det 1.090, i 2020 var det 1.105, og inneværende år det dette redusert til 815 studenter. Av de 815 studentene var det 615 som hadde studiested på Campus Helgeland i Mo i Rana. Det en vet er at en del av disse blir ferdig med sine studier til våren, og at 400 utlyste studieplasser ikke nødvendigvis betyr 400 nye studenter.
Bare 27 søkere
Et eksempel på det siste er at de to grunnskolelærerutdanningene ble utlyst med totalt 70 studieplasser for dette studieåret. Ifølge styresaken er det derimot bare 27 studenter som har startet på studiet. På toppen av alt får ikke næringslivet den typen studier man faktisk etterlyser, men man mistet det man fikk fra Høgskolen i Nesna.
Årsaken er at akademisk prestisje i Bodø blir favorisert. Doktorgradene i Bodø er skapt i et «nullsum-spill» der ressursene trekkes fra grunnutdanningene, og i særlig grad profesjonsutdanningene der studentvolumene er størst. For eksempel lærerutdanningene melkes for at det nye universitetet skal henge med i det akademiske racet.
I tillegg kommer det at deler av ressursene til prosjektet hentes fra bl.a. nedleggin-
ger og reduksjon av tilbud og fagansatte på Nesna, Mo i Rana og Sandnessjøen.
Bergen rektor
Imens har de tidligere høgskolene i Narvik, Harstad og Alta sammen med resten av UiT nå passert NTNU i en internasjonal rangering. Dette er en sak å gratulere, men den stiller også spørsmål ved opprettelsen av Nord universitet i det hele tatt.
Tidligere rektor ved Universitet i Bergen, Sigmund Grønmo, har derfor gjentatte ganger i høst tatt til orde for å gjenreise en høgskole i Nesna. Kanskje Pedersen foretrekker Nord, men for å utvikle resten av Nordland trenger vi å se til andre løsninger.
Raymond Lillevik
Lektor og PhD