Det første som slo meg da jeg så vedtaket i Helse Nord om å flytte tarmkreftbehandlingen til Bodø, var et sitat fra Ibsens Peer Gynt, «Se det fikk fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum».
Mitt første innlegg i sykehusdebatten fikk overskriften «Høyt spill om Sandnessjøen sykehus».
Jeg håper jeg slipper å benytte overskriften «Høyt spill om Helgelandssykehuset».
Kan gå lei
For jeg tror ikke vi skal reise så mange turer til Oslo, før de sentrale myndighetene går lei av sytingen og klagingen fra Helgeland.
Vedtaket i Helse Nord bør gi mer grunnlag for ettertanke enn vrede og raseri fra vår side.
Jeg merket meg også at de ansatte på Mo og ordfører Waage har anklaget Helse Nord for å bedrive kollektiv avstraffelse ved å flytte den nevnte kreftbehandlingen til Bodø.
Unnskyld meg, men jeg deler ikke den oppfatningen.
Jeg vil tvert i mot kalle det for en meget solidarisk handling, i motsetning til det som skjedde i Sandnessjøen. En mer usolidarisk og kynisk handling skal man nemlig lete lenge etter. Ikke bare flyttet man kreftbehandlingen til Mo, man tok også med seg de legene man hadde behov for. Altså en selektiv avstraffelse, der de man ikke hadde bruk for blir hengt ut.
Hva slags personalpolitikk er dette?
Ikke pasientsikkerhet
Gjennom sin reaksjon har Rana-miljøet til fulle vist at denne saken overhodet ikke handler om pasientsikkerhet.
For gjennom sitt vedtak har Helse Nord med ettertrykk plassert Sandnessjøen og Mo i samme båt. Jeg venter i spenning på om vi har ledere i de to kommunene, som er i stand til å håndtere en slik situasjon.
At vi ikke har det i Helgelandssykehuset er hevet over enhver tvil. Her bør de som har vært pådrivere snarest finne noe annet å gjøre, og da langt utenfor sykehusets saksområde.
Det beste middel mot vrede er en smule ettertanke.
Jeg begynte dette innlegg nummer to i serien «Mitt siste bidrag i sykehusdebatten» med et litt muntert sitat fra Peer Gynt.
Saken er imidlertid for alvorlig til at jeg kan avslutte på samme måte.
Gunnar Breimo