Rektor Solheim Hansen ved Nord universitet skriver i Helgelands Blad at «Vi er avhengig av samarbeid med hele befolkningen.»
Så sant. Forøvrig fremstår Nord som en skamløs løgnfabrikk: Etter å ha bedratt Nesna, Mo i Rana og Sandnessjøen med en fiktiv fusjonsavtale, og nedsnakket og lurt egne studenter, oppfordrer nå rektor om hjelp fra samfunnet. Dette etter at for eksempel Nordland fylkesting enstemmig har motsatt seg nedleggelsene av Nesna tre ganger.
Helgeland ofres
Befolkningen, i form av Helgelandssykehuset, kommuner og regionråd, har vendt seg til VID, som starter opp sykepleierutdannelse igjen i Sandnessjøen til høsten. Foruten VID har regionråd og næringsliv også innledet dialog med andre høgskole- og universitetsaktører.
Rektor minner om at universitetsmiljøer er en av få sikre faktorer for å bidra befolkningsvekst. Det er også helt korrekt, og er som å høre Nordområdemeldingen, Distriktnæringsutvalget og Dist-
riktdemografiutvalget de siste ukene.
Men, med sin fjerning av fagmiljø og nedskalering av studier på Helgeland til det halve på fire år er det overtydelig at Helgeland ofres av hensyn til utviklingen i Bodø og utvalgte byer i Trøndelag.
Jumbo Nord
Nord ønsker seg ikke Helgeland, men Helgeland ønsker seg heller ikke Nord. Årsaken er delvis så klart den manglende troverdigheten hos både Nords ledelse så vel som i byråkratiet. Dette beskrives godt i den helt nye 300-siders artikkelsamlingen Kampen om Campus Nesna ved prof. em. Sigurd Allern (red.) på Orkana forlag.
I tillegg skyldes det en annen sannhet som rektor gjør oppmerksom på: Nord er på jumboplass. Dette er delvis selvforskyldt fra ledelsen side, men henger også sammen med at Nord er Strukturreformens mest mislykkede konstruksjon i seg selv. I Bodø og Trøndelag har man ikke bare ulike egeninteresser, men det foreligger helt forskjellige strategiske mål for regionene. Den pågående konflikten om sammenslåing av Nordlandsforskning og Trøndelag forskning og utvikling illustrerer både denne spenningen og kvalitetsproblemene.
UiT utvikler
Parallelt ser vi jo at UiT makter å styrke og utvikle sine fusjonerte høgskoler i Alta, Harstad og Narvik, samtidig som kvaliteten på forskningen øker. Bortsett fra urettferdigheten ved å være tilgodesett med UH-sektorens og reformens resteparty, er situasjonen direkte truende for Nordlands 18 sørligste kommuner.
Derfor kommer tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, professor Grønmo, med en del forslag om fremtidens høyere utdanning på Helgeland i siste kapittel i Kampen om Campus Nesna. For, som Solheim Hansen sier, så er rekruttering av kompetanse så vel som befolkningsutvikling noe man kan gjøre noe med.
Men Nord er ikke er en del av løsningen.
Raymond Lillevik