Det er med ikke så rent lite oppgitthet jeg leser innlegget fra en av Ranas store ordgytere, Øystein Bentzen, i siste avis.
Nå er selveste Petter Dass trukket inn i en harmdirrende ordveksling omkring Rana-samfunnets utvikling, ja nærmest endelikt, hvor presten beskyldes for å være opphavet til en mobbing Bentzen mener Rana-samfunnet har vært utsatt for gjennom historisk lange tider.
Men når han først trekker tråden tilbake til 1700-tallet, så unnlater han å nevne at på den tiden var Rana faktisk et sogn i Alstahaug Prestegjeld. Altså ikke verdens navle, det kom nok senere.
Den samme Bentzen har også tidligere fremstått som en snodig historieforteller gjennom utallige innlegg i Rana Blad. Men dette må være tidenes debattinnlegg.
Statens penger
Det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Jeg kunne faktisk ha vært ranværing i dag. Innflytter sådan, som så mange andre. For eksempel alle de som har vært med å bygge Rana-samfunnet i etterkrigstiden. Og jeg tenker; hvordan hadde jeg da vært? Hadde jeg sett verden med typiske Rana-briller?
Ja, jeg kan ikke helt se bort fra det.
Antagelig hadde jeg ikke visst bedre. Jeg hadde nok blitt godt vant med at alt gikk ranværingene sin vei. Penger var det aldri noe problem med. Vi er jo en rik nasjon, og staten har tradisjon for å ta vare på sine, spesielt de som har bygget landet. Jernverket og Koksverket fikk folk til å reise fra kysten og inn til det forjettede land, der skiftarbeid med gode lønninger bygde velstand. Skifttillegg ble etterhvert avløst av offentlige omstillingstiltak. Nye statlige bedrifter dukket opp. Rana-samfunnet vokste videre, den nye generasjonen kunne konstatere at alt ordner seg. Skulle da bare mangle at de ikke skulle få ta ned billige sydenfly. Hvis ikke var det like greit å støtte opp om flyplass i Hemavan. Og ihvertfall skulle de være ledende på sykehusfronten, selv om det betydde å trosse et fylkesting.
Opprettelse av Campus Helgeland i 2013 var vel ikke akkurat en god håndsrekning til naboen på Nesna? Apropos naboer; å reise over Korgfjellet? «No way», isåfall kun for å frekventere hytter og sommerhus ved kysten.
Pendlet på moped
Jeg bodde tre år av min ungdomstid på Mo. I den såkalte gymnastiden. Jeg skjemmes ikke av å si, jeg stortrivdes. Ukependlet på en 50-kubikks moped mellom Dønna og hybel langsved Revelen. Fin by, flott natur i nærområdet, gode fritidstilbud, et fotballag som begynte å yppe seg mot de store, og kort vei til Sverige. Så kort at jeg i en liten periode begynte med både Ettan og General snus. Ranværingene var trivelige, ja til og med Jan Erik Furunes, ivrig studentpolitiker i parallellklassen den gang. Jeg kunne sikkert slått meg ned på Mo.
Men tilfeldigheter styrer mye av livet. Jeg ble istedet bankmann i Sandnessjøen. Helt frem til 2003, da hoppet min kone og jeg av bankyrket og så oss etter noe annet. Vi ønsket å flytte på oss, enten nord- eller sørover. Jeg var da på jobbintervju, ja av alle steder på Rana Sykehus, og jeg hadde en god følelse da jeg kjørte hjem. På vei ned av Sjonfjellet ringte telefonen. Jeg var ønsket på jobbintervju i Trondheim. Resten er historie. Om den telefonen ikke hadde kommet, hadde jeg da vært innflytta ranværing i dag? Ikke umulig det, nei.
Utviklet «’noia»
Det reiser noen plagsomme spørsmål hos meg. Hadde jeg da utviklet meg til å bli like navlebeskuende? Eller hadde jeg, som Bentzen, utviklet en ‘noia om at mine barnebarn stod i fare for å bli sett på som annenrangs helgelendinger? Ville jeg støttet opp om et forbud mot at Domus skulle få selge sugerør, for sugerør er jo et skjellsord de bruker sør for Korgfjellet?
Hadde jeg hatt mot til å stå opp mot det det propagandamaskineriet Rana-samfunnet har bygd opp? Som drives frem av drevne lobbyister og innleide kommunikasjonsrådgivere. Som elsker å fremstille en virkelighet som kun skal passe inn i bildet som males omkring slagordet Nord-Norges fjerde største by. En salig selvforherligelse; leve Byen, drit i resten av Helgeland. Hadde jeg våget å være et utsatt får i ulveflokken? Det får jeg aldri svar på. Men det er eiendommelig rart at denne stemmen så totalt mangler nord om Korgfjellet.
Ingen kritikk
Jeg vokste opp med Pravda som den store stygge ulven innenfor indoktrineringens verden. Et skjellsord. Jeg følte både sympati og avmakt overfor det russiske folket. Som ble ført bak lyset av dette presseorganet, hvor kritiske røster aldri slapp til, og sannheten hele tiden ble fordreid.
Tilsvarende avmakt føler jeg etter å ha vært fast leser av Rana Blad en tid. Redaktøren fører en klar, men ubegrunnet policy om ikke å slippe til kritiske røster. Enten det nå gjelder leserinnlegg eller i kommentarfeltene.
Hun unnlater å opplyse leserne om bruken av et PR-firma i lekkasjesaken. Ja, som faktisk hevder det er kritikkverdig å være opptatt av en slik lekkasje. Som unnlater å nevne den stormen som har blåst, helt til saken eksploderte i riksdekkende media, og dessuten var både bekreftet og beklaget av sykehusdirektøren. Og blar man tilbake i arkivet, finner jeg mange lignende tilfeller av indoktrinering.
Hurra-rop
Nylig satte Rana Blad opp et leserinnlegg med svære typer, hvor tittelen var «Sør og nord på Helgeland må skille lag». Sør-Helgeland kan bare seile sin egen sjø, mot avgrunnen. Det oppfordres videre til å bruke sykehus i Bodø istedet for Sandnessjøen. Innlegget får ikke uventet massive hurrarop i kommentarfeltene. Hvorfor gjør Rana Blad dette, med så feite typer, samtidig som avisen stort sett nekter å ta inn innlegg fra «den andre siden». Har de overhodet ikke noe samfunnsansvar som mediabedrift? Slik jeg har lært redaktøren å kjenne ser jeg ikke bort fra at Marit Ulriksen smiler av debatten om at Mo bør bli en enklave i vårt norske Balkan. Men da trenger de jo ikke Hauan, da holder det lenge med Røssvoll?
Det er da jeg kjenner på hvor glad jeg er for den telefonen jeg fikk på vei ned fra Sjonfjellet. Men samtidig kjenner jeg på en fortvilelse over hvordan dette har utviklet seg på Helgeland. Ikke minst fordi jeg kjenner så mange trivelige folk derfra. Og har så mange gode minner derfra. Jeg har ei svigerdatter fra Mo som jeg er veldig glad i. Vi prater og diskuterer det meste. Men ikke alt. Jeg er neppe alene om å ha det sånn. Derfor følger jeg Prost Ertzeid i hans drømmer om ett Helgeland. Hadde jeg vært en av de som ber aftenbønn, så hadde jeg fulgt han der også.
Verre enn Sitka
Slike evigvarende lokaliseringsdebatter er langt mer kvelende for Helgeland enn sitkagranen som Skogselskapet beplantet landsdelen med på 60-årene. Den gir seg aldri, blir bare mer intens for hvert år. Slik også med disse debattene, de er bare tragiske.
Hvordan skal man kunne klare å finne tilbake til normalen? Å reise seg opp fra lokaliseringssaken kan fort bli et langt større prosjekt enn byggingen av det nye Helgelandssykehuset.
Frode Dalsvåg
Trondheim