Forrige helg avholdt Fremskrittspartiet sitt landsmøte. I den forbindelse tok jeg opp frustrasjonene lokalbefolkningen opplever rundt kuttene som er foretatt innenfor samferdsel i Nordland fylke. Jeg ønsker å utdype dette temaet, og skal denne gangen forsøke å følge Ketil Solvik-Olsen sin oppfordring om å bruke innestemmen.
Lillestrøm-Lovund
Først litt bakgrunnsinformasjon. Jula 2009 flyttet jeg fra Lillestrøm til lille Lovund på Helgeland. Med i bagasjen hadde jeg erfaringer om hvordan god infrastruktur oppleves. På det sentrale Østland fungerer nemlig samferdselen sømløst. Det går alltid et tog, en buss, en trikk eller en T-bane. Forsinkelser annonseres via flere plattformer, og billetter kan kjøpes enkelt gjennom automater og apper. Dette er et system bygd på tillit, og det fungerer.
Som Lovund- og Trænværing, har jeg en identitet som Havfolk, men er farget av mange års pendling i Oslo/Akershus-området. Å flytte «hjem» igjen ble på mange måter et kultursjokk. Her gikk fortsatt den samme gamle hurtigbåten og de samme slitne fergene. Veiene hadde sørgelig nok ikke fått en nødvendig oppgradering, og tunnelene minnet fortsatt om grotter. Sagt kort, ingenting hadde forandret seg i løpet av mine år som urban «søring».
Regularitet
Vi skriver nå år 2020, og vi har stadig den samme hurtigbåten, de samme fergene og de samme veiene. Den massive klagestormen fra distriktene er på alle måter berettiget. Dette er sannheten om Havfolkets offentlige transportsystem. Dette er helt konkrete ting det er fullt mulig å endre ved å kjøpe inn tidsriktig utstyr og å ruste opp veinettet. Jobben med å skifte ut eldgammelt materiell er omsider påbegynt i vårt fylke. Vi har per i dag fått to nye hurtigbåter som trafikkerer NEX-ruta mellom Sandnessjøen og Svolvær.
Så hvorfor er vi ikke fornøyde?
Regularitet og forutsigbarhet er svært viktig både for næringsliv og lokalbefolkning. Noen forsøker sågar å satse på turisme her ute i havgapet, men det er ikke turismen som sikrer verdiskapningen i ytre strøk. Det er det lokalt næringsliv i tett samarbeid med lokalbefolkningen som gjør. Da klinger det dårlig at disse skal straffes med et vanskeligere liv, samtidig som det blir satt inn ekstra fartøy om sommeren for å tjene turisttrafikken. Vi ser på det som et slags avbøtende tiltak der man grådig tar med den ene hånda, for så å gi tilbake smuler med den andre.
Plan B og C
Vi har også merket oss at de to nye hurtigbåtene ikke på langt nær har den samme regulariteten de gamle båtene hadde. De tåler vind og vær langt dårligere enn forgjengerne, og kanselleringene har økt i frekvens. Dette skaper utrygghet for en befolkning som fra før av er vante med å alltid ha en plan B.
De sosialøkonomiske konsekvensene er det ingen som har oversikt over, men hva tror du det koster hver gang en eller to båter kansellerer et, flere eller alle anløp på ruta?
Igjen, dette er vår offentlige transport, båtene frakter elever, studenter, pendlere og pasienter. Da må materiellet fungere etter intensjonen. Det som før korresponderte, gjør det ikke lengre. Vi som er vel vante med å alltid ha en plan B, har nå i tillegg blitt tvungne til å operere med en plan C, og likevel går ikke alltid regnestykket opp.
Hva genererer dette i tap av arbeidsfortjeneste for skole- og arbeidspendlere?
Hva koster det samfunnet hver gang legen og laben står arbeidsløse fordi pasientene ikke kommer fram til timene sine?
Jeg tror ikke vi skal grave oss ned i det tallmaterialet, men det er en del av fylkets vanskeligere-liv-strategi det ikke er tatt tilstrekkelig høyde for.
Dårligere tilbud
Vi er forbanna fordi det tilbudet vi hadde er blitt forringet. Vi hadde det vanskelig nok – nå er det blitt verre. Arrogansen vi har møtt underveis fra beslutningstakerne har ført til avmakt og politikerforakt. Mange har pekt på fraflytting som eneste utvei. Men hva skjer dersom ingen vil bo der verdiene skapes? Har vi råd til å kappe av den foten samfunnet hviler på?
Nei, likevel lyttes det ikke, fordi NFK for lenge siden har bestemt seg for at Havfolket er en salderingspost! For å bringe balanse i regnskapet må de altså denne utidige utgiften til livs!
Nå ser vi også hva de livsfarlige konsekvensene av det sosiale eksperimentet med ekspeditørløse kai har ført med seg. Det har vært nok av faretruende situasjoner, som da gangveien holdt på å rase i havet på Sleneset. Slik kan det gå når våre fylkespolitikere tror at ekspeditører er der for servicen, og ikke har kunnskaper nok om deres funksjon som sikkerhetspersonell.
Nå skal alle og enhver inn i lastesona for å sende sitt eget gods. Dette rammer næringslivet, og spesielt de aktørene som ikke har anledning til å fylle en trailer med gods.
Sparekniven
At hurtigbåter skal bruke fergekai har ført til unødvendige kanselleringer og at enda mer tid går tapt. Det finnes nemlig ikke hurtigferger, og når den kommer fram før hurtigbåten, så tikker klokka.
Er det rart tålmodigheten renner ut når ferga ligger ved kai, og hurtigbåten må kansellere? Rett ved siden av ligger et funksjonelt og trygt kaianlegg de ikke får anløpe. Provoserende? Sjøfolket er heller ikke blitt hørt. Dette fordi NFK sin sparekniv er helt grenseløs i kystsona! Jeg må innrømme at jeg ikke trodde mine egne ører da samferdselsråden foreslo at befolkningen på Nord-Solvær bare kunne bruke fergekaiet på Sleneset «fordi det ligger så nært».
Ja, for en politisk broiler med kart og linjal er det nok vanskelig å legge merke til at dette dreier seg om to ulike øyer som ikke på noen måte henger sammen med hverandre eller øvrig fast land.
Onøy-Stokkvågen
Det famøse benkeforslaget fra 2017 som førte til flytting av knutepunktet fra Onøy til Stokkvågen er blitt behørig drøftet og kritisert. Endringen har ført til at ruta tar lengre tid enn den opprinnelig gjorde. Logikken i at NEX’en nå går fra fastland (Sandnessjøen) til fastland (Nesna) til fastland (Stokkvågen) til fastland (Tonnes) før den kommer seg utover til øyriket fortoner seg som en gåte.
Båter er vitterlig der for å tjene Havfolket som ikke har annet alternativ enn sjøveien. Fastlands-beboere har tross alt landeveien, selv om den er nedslitt og i sårt behov for en opprustning.
Folketall
Etter mange års uro rundt samferdsel, med påfølgende aksjoner både langs leia, i fylkeshovedstaden og på Løvebakken, kom utredningen om fremtidig ferge- og hurtigbåttilbud i 2017 (sak 143/2017). Før dette har befolkningsveksten vært jevn i vårt fylke, også i distriktene. Det vedvarte til 2018. Da flatet den merkelig nok ut, og i 2019 snudde det til negativ vekst. I 2020 har grafen vært fallende.
Jeg spør meg om dette er tilfeldig eller om vi bør tolke det som et solid bevis på en befolkning som er gått lei av å bli harselert med?
Uansett så er statistikken skremmende, og bør være en vekker for Nordland fylkeskommune. Arrogansen og maktmisbruket har vært total, så det bør ikke overraske at folk pakker, selger og finner seg tryggere områder å bo i. Viktige høringsrunder lagt til ferietid med uforsvarlig korte frister har heller ikke gjenopprettet tilliten ute i distriktskommunene. Det er tydelig at avstanden til fylkespolitikerne er blitt langt større.
Nedgang i innbyggertall betyr færre arbeidskraftressurser og mindre etterspørsel etter varer, tjenester og boliger (Indeks Nordland, 2020). Dette vil igjen påvirke omsetningen. Færre innbyggere betyr færre inntekter, da både skatteinntekter og rammeoverføringer reduseres.
Videregående skole
Høsten 2019 vedtok Nordland fylkeskommune å legge ned flere videregående linjer, der manglende søkertall ble oppgitt som årsak. Negativ befolkningsvekst må derfor tas på alvor, men det ser ikke ut til at NFK har tatt dette inn over seg. De turer villig på og forårsaker innbyggerne et vanskeligere liv.
Det er nok ingen tilfeldighet at Bodø har hatt størst tilflytting i Nordland de siste ti årene. Der satses det, i motsetning til i distriktskommuner som opplever å bli frarøvet det lille de har av tilbud. Men det er klart at det er enklere å selge seg ut som intrikat nakenkunstby og kulturhovedstad enn det er for en kystkommune som knapt har båtanløp.
Det skaper faen ikke bolyst!
Distriktsopprøret har skapt stort engasjement både i bygd og by her i Nordland, og har utløst et skred av ulike protestgrupper. Bunadsgeriljaen, kystfiskere og samferdselsgrupper har avløst hverandre og aksjonert omtrent i kø. Ordførere og kommunedirektører har uttalt seg kritisk om håndteringen til NFK både i direkte linje og i media. Alle med ett mål for øyet; å bli hørt! De har ikke lyktes.
Legg ned fylkeskommunen
Kommuneloven av 1992 gav riktig nok fylkeskommunene utvidet mulighet til å bestemme styreform selv, og i 1999 ble Nordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte Troms etter, men de gikk (heldigvis) tilbake til formannskapsmodellen i 2016.
Den parlamentariske ordningen er blitt kritisert da det skaper avstand mellom folk og politiske ledere, noe Nordland troner som et godt eksempel på. Det skaper nemlig en elite som polariserer det politiske miljøet. Derfor, mine damer og herrer, ser jeg ingen annen utvei enn å igjen ta til orde for å legge ned fylkeskommunen som enhet. Nordland fylkeskommune er et glimrende skrekkeksempel på dysfunksjonell fylkeskommunal parlamentarisme. Den såkalte Nordlandsmodellen må skrotes! Den tjener ikke folket og bøyer seg ikke for folkeviljen.
Og til Ketil Solvik-Olsen må jeg bare beklage, for den innestemmen fikk jeg ikke helt til denne gangen.
Tone Iren Holmen
Styremedlem Nordland FrP