Vi snakker om grenda innerst i bunnen av Leirfjord.
På dette eldre fotoet ser vi Leirelva, med den forrige Leirelvbrua. Vi ser bare litt av den lange Leirfjæra, for det er flo sjø. I bakgrunnen kneiser den høge Leiråsen.
Kommunenavnet
Dette er ei «leira» som er grunnlag for navnet på fjorden (Leirfjorden) og kommunen (Leirfjord). Derfor burde man kanskje bli enig om hva «Leiro» skal hete.
Helt oppe i høyre hjørne av bildet ser vi «Leira skole», som ble
nedlagt i 2003. Skolekretsen samlet unger fra matrikkel-
gårdene Leiren, Nordnes, Tovås, Vatne, Sommerset, Drogsåsen, Forslandsdalen og
Langforsen.
Men det er bare området mellom de to elvene, Ranelva og Leirelva, som utgjør selve navnegården 64 Leiren. I historiske dokumenter som folketellinger og tinglysninger er navnet skrevet «Leiren» eller «Leren» i tråd med dansk rettskriving.
Men hva sier lokalbefolkninga?
Uenige målmenn
Navnegården «64 Leiren» har grense i øst mot Vatne og Tovås. (P.S. Det skrives i disse dager om en mulig sykehustomt på Tovåsen. Men den ligger vel innenfor grensene til Leiren?)
Leseren har sikkert allerede registrert at jeg vingler mellom Leira og Leiren og Leiro. Men det er ikke jeg som vingler. Jeg refererer bare vinglingen.
Einar Leknæs – hedersmann, skoleinspektør og ordfører i en mannsalder – bodde i «Leiren» og skrev konsekvent «Leiren skole».
Læreren på samme tid ved Leira skole, kulturpersonligheten Birger Jåstad, skrev alltid «Leira skole». Selv de to målmennene kunne ikke bli enige om navnet på skolen og grenda.
Som om dette ikke var nok – i 1937 fikk grenda opprettet et eget
brevhus, underlagt Sandnessjøen postkontor. Og de døpte om også grenda da de
kalte brevhuset «Leirosen
brevhus». Det satt noen på et kontor og bare fant på dette navnet ut fra løse
lufta.
Leirosen
I 1939 ble det gjort til «Leirosen postkontor». Postkontoret ble nedlagt i 1961 – men Leirosen-navnet levde videre, særlig blant folk utenfor kommunen. La oss iallfall begynne med å begrave navnet «Leirosen». Det er helt uhistorisk. Slutt å bruke det! Og la oss se på Leira/Leiro/Leiren.
Egentlig er alle tre bøyningsformer av samme svake hunkjønnsord. Slik bøyes ordet: Ei Leira (ubestemt form) – Leiro (entall bestemt form) – i Leiren/i Leirn (dativ).
Fire kasus
De som har lest tysk, vet at tysk har fire kasus. Slik var det
også i gammelnorsk. Kasus er en bøyningsform som retter seg etter hvilken
funksjon ordet har i setningen. Steds-
adverbialer kommer gjerne i dativ – for eksempel etter preposisjoner som «på»,
«i». Eksempel: gato e brei (uten dativ) – han leve på gaten (dativ) – Tidæ går
fort (uten dativ) – før i tien (dativ).
De gamle vil derfor alltid ha sagt: «Leiro» har ikkje mange hus»
– Men: Dæ e lite folk i Leirn (dativ). Dette er leir-
fjorddialektens grammatikk, som går tilbake til gammelnorsk.
Vi sier jo nesten alltid navnet på denne grenda etter «i» – og da blir navnet nesten alltid sagt i dativ: Dæ e fint i Leirn. Vi va på fest i Leirn. Har dåger postkontor i Leirn?
Men som subjekt og direkte objekt har navnet vært «LEIRO».
Leiro
I Leirfjord bygdebok, bind 1, bruker historiker Ragnhild Høgseth skrivemåten «Leiro» – i Kart over sannsynlige middelalder-gårder i Leirfjord (s. 94).
Om noen ble forvirret – Det er fortsatt korrekt å si «i
Leir`n». Men på skilt burde det stå «Leiro» (eventuelt Leira eller Leiren).
Men først og fremst bør «Leiro» kvitte seg med «Leirosen-påfunnet», slik Levang kvittet seg med «Låvong».
Øyvind Jenssen